Kunst

Sandra Mujinga med fascinerende soloutstilling på Munchmuseet

Sandra Mujingas science fiction-inspirerte utstilling på Munchmuseet er drømmende stillferdig og spektakulær.

---

KUNST

Sandra Mujinga

«Sandra Mujinga – SOLO OSLO»

Munchmuseet

Fra 22. januar – 3. april

---

Hverdagen er ikke det den var. Heller ikke for Munchmuseet, som nå er fremme i hverdagen etter høstens eufori over å kunne åpne nybygget for kongelige og publikum. Den første åpningen under normal drift er en påminning om hvor annerledes «hverdagen» er blitt under pandemien. Sandra Mujinga (født 1989 i Kongo) er første kunstner i museets nye serie «Solo Oslo». Utstillingen hun presenterer er en påminning om hvor preget alle er av den nye situasjonen pandemien har bragt med seg. Vel å merke på en fascinerende måte.

Allerede idet du runder hjørnet i den åtte meter høye utstillingssalen i museets tiende etasje, legger du merke til det atmosfæriske lydsporet og det grønne lyset. Fra hodene til tre slangelignende metallskulpturer, som er badet i Sandra Mujingas karakteristisk grønne lys, projiseres animasjoner på gjennomskinnelige glassvegger i tre store avlukker. Det gjør at du kan se animasjonenes flytende abstraksjoner hvor som helst i rommet, men du finner fort ut at det er ett sted du kan se alt på én gang.

Sandra Mujinga

Animasjonene minner om hvordan vi tror det kan være å sveve i verdensrommet. Eller hvordan det er å befinne seg midt i en gasseksplosjon. Innimellom i den ti minutter lange repetisjonen dukker det opp menneskelignende figurer. De trekker oss ned på jorden og inn i den nye hverdagen. De minner om hvor stor del av hverdagen vi tilbringer med øynene fiksert på en skjerm der vi (blant annet) hengir oss til spill og sosiale medier. Den ene figurens skiftende ansiktstrekk og klesdrakt er akkurat som mulighetene du må ta stilling til i programmet du gjennomgår når du skal velge utseendet på en avatar som skal representere deg i et dataspill.

De fleste av oss bruker avansert teknologi utallige ganger hver eneste dag. For oss i «den gemene hop» var begreper som avatarer, billedmanipulering og «deep fake» ukjent for få år siden. Det er dette Sandra Mujingas utstilling bygger på. Det er ikke særlig mye hverdag å spore i de science fiction-inspirerte animasjonene. Samtidig er de nettopp det – hverdagslige idet at de fører oss inn i et drømmelandskap. Animasjonene flimrer forbi som en frigjørende kontrast til utstillingsskjermenes rigid rettvinklede former. De minner mer om et kontorlandskap enn en serie dusjkabinett.


Sandra Mujinga er først ut i Munchmuseets Solo Oslo-serie, der de skal presentere unge kunstnere museet tror kan sette sitt preg på fremtidens kunstscene. Det er et godt valg, for de siste to årene har hennes karriere eksplodert. Serien skal også «(…) bidra til å utvikle den lokale kunstscenen ved å gi nyetablerte kunstnere og formidlere en mulighet til å utvikle sin praksis.» I Sandra Mujingas tilfelle er disse målsettingene for lengst blitt historie. Hun har allerede rukket å bygge en internasjonal karriere, med høstens prestisjefylte tyske kunstpris, Preis der Nationalgalerie, som et foreløpig høydepunkt. Men da hun ble spurt om å delta våren 2019, var hun fortsatt en relativt ukjent kunstner med de store oppgavene foran seg. Fra samme sommer vil noen kanskje huske hennes røde, skulpturelle installasjon på Kistefos-museets utstilling «Tempo Tempo Tempo».

Sandra Mujinga

Det er et annet ord i den siterte formålsteksten ovenfor: Solo Oslo-serien skal også gi nyetablerte formidlere en mulighet til å utvikle sin praksis. Denne gangen er det kunstformidler Zeenat Amiri som er gitt muligheten. Resultatet er en utstilling totalt blottet for tekstlig informasjon. Vil du vite mer må du gå på nett. Museet har selvfølgelig en tekst på nettsiden, men den er ganske basisk med lite informasjon. Leter du mer finner du en tekst av Tominga O’Donnell, museets kurator og Solo Oslo-seriens idemaker, som forteller utførlig om Sandra Mujingas kunstnerskap.

Sandra Mujinga lar avatarer representere publikum i det atmosfæriske universet hun presenterer i Solo Oslo-utstillingen.
Animasjon: Sandra Mujinga

Zeenat Amiris bidrag er en serie podcastintervjuer der hun snakker med tre andre unge med innvandrerbakgrunn. Hovedpoenget er at du (og spesielt unge) oppfordres til å møte kunstopplevelsen og se utstillingen med de erfaringer og den åpenheten du bringer med deg. Ikke å la deg blende av kunstmiljøets forståsegpåere med vidløftige forklaringer. Det er en hyggelig målsetting som jeg og alle som er opptatt av å formidle kunstopplevelser kan skrive under på. Men holdningen burde ikke forhindre at publikum gis en mulighet til å finne skriftlig informasjon i forbindelse med den fysiske utstillingen. Selv om pandemien har gjort oss enda mer avhengige av digital kommunikasjon, er vi fortsatt ikke kommet så langt at alle har smarttelefon og/eller greier å finne frem på internett. Det bør Munchmuseet også ha respekt for.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen