«Metamorphoses»: Vakkert i all sin enkelhet

4

DANS

«Metamorphoses»

Koreografi: Janne-Camilla Lyster

Medskapende utøvere: Lene Grenager (musikk), Cecilie Lindeman Steen (dans)

Black Box, Oslo

Janne-Camilla Lyster er en poet, danser og koreograf som åpenbart er glad i langvarige prosjekter. Hun fullførte sin doktorgrad om utvikling av litterære partiturer for dans ved KhiO i 2019, og nå har hun tatt fatt på et nytt, treårig koreografisk prosjekt med tittelen «Love, polyphonic», beskrevet som et prosjekt der hun «nærmer seg bevegelse, lyd, geometri og språk med begrepet «kjærlighet» som utgangspunkt. En kraft man kun kan gjenkjenne indirekte. Et verktøy for å lytte til verden; flerstemt.» Første del heter «Metamorphoses», og det kan jo være en passende tittel for en forestilling med kjærlighet som omdreiningspunkt. For kjærligheten er vel i en stadig forvandling, og kjærligheten kan også forvandle mennesker, sies det.

Det er bare danser Cecilie Lindeman Steen og cellist og komponist Lene Grenager som er på scenegulvet i denne forestillingen, som er en del av Ultima-festivalen. Det hele åpner i stummende mørke med en slags overtyre; en cellosolo som beveger seg fra det hviskende til det mer mørke, klangfulle og så nesten brutale. Og som i Lysters forestilling på Dansens Hus i fjor, «Mørke 1-4», høres det ut som instrumentet får kjørt seg. Dette er ikke skjønnspill, harmonier og vakre toner. Dette er nye måter å hente frem musikk i det klassiske instrumentet. Det er lek og eksperimentering. Etter hvert som lyset kommer på, kommer også Lindeman Steen til syne. Hun ser nesten ut som et embryo, der hun ligger helt bakerst på scenen. Men fødselen skjer raskt, og snart legger vi ut på en flerstemt reise i langsomme, minimalistiske bevegelser ledsaget av ord og cellotoner.

[ Anmeldelse: I «Mørke 1-4» er det musikerne som lyser sterkest ]

«Metamorphoses» er som nevnt en del av et prosjekt om kjærlighet, og her utforskes altså det forvandlende aspektet ved kjærligheten. Referansene til nettopp kjærlighet er ikke så mange, men nok til at vi ikke mister grepet om tematikken. Et sted sier Lindeman Steen: «Er dette kjærlighet?», og i en scene spiller Grenager omfavnende (men allikevel uten lyd) på instrumentet sitt, som vi jo også vet ser ut som en kvinnekropp. Når lyset er på for fullt og scenegulvet skinner blankt som et stille vann mens røyk siver frem og Lindeman Steen beveger seg mykt i sine enkle, hvite klær, er det også lett å tenke litt på «Svanesjøen», ett av ballettens største kjærlighetsepos.

[ Anmeldelse: Carte Blanche etter pandemien – gnistrer av intensitet og kreativitet ]

Som med mange danseforestillinger er det vanskelig å nærme seg også denne rent intellektuelt. Det er alltid noen biter man ikke helt vet hvor passer, og selv om temaet kjærlighet betones fint, kan man diskutere hvor metamorfosen befinner seg i denne forestillingen. Kanskje litt overalt. Scenen er jo et sted for forvandling, dans og bevegelse er også noe som hele tiden forvandler seg og forvandler kropper. Allikevel er dette aspektet ved forestillingen noe vanskelig å få tak i det sceniske uttrykket. Teksten derimot, legger ut noen spor. Lindeman Steen sier: «Denne hånden som har vært en fot …», og ved hjelp av noen hakkete, stive bevegelser ender hun i en litt skjev positur og sier: «Jeg er et tre». Forvandlingene knyttes bare ikke så nært opp til kjærlighetstematikken. Men slik er gjerne Lysters forestillinger – litt vanskelige å knekke koden til. Og man må pusle bitene sammen etter eget skjønn.

På Black Box’ hjemmesider og Instagramkontoen «Love­_polyphonic» kan vi imidlertid finne bilder fra forarbeidet til forestillingene. Her får vi et innblikk i hvordan Lyster jobber med og tenker rundt forestillingene. Veien hun går, språket hun bruker. Det er poteter med ledninger og lys, hun har tegnet rundt sin egen silhuett, rundt Ted Hughes’ «Winter Poems», her er grafiske illustrasjoner av hvordan en dag kan se ut, hjørnet av et trekkspill, mekanikken i et piano. Kanskje leter hun etter paralleller til kjærlighetens forvandlinger i andre ting, kanskje prøver hun å finne bilder hun kan overføre til dans. Men ingenting av det vi ser på Instagramkontoen finner vi igjen i forestillingen. Allikevel kan det kanskje gi oss noen anelser?

[ Høstutstillingen gir ekstra store doser glede i år ]

Det ferdige resultatet «Metamorphoses» er blitt en litt stille, minimalistisk og langsom forestilling som inviterer både til å finne en slags ro og til å reflektere selv over både kjærlighet og forvandlinger. Slik Lyster beskriver kjærlighet som et verktøy for å lytte til verden, kan også forestillingen oppleves som nettopp det. Cecilie Lindeman Steens rolige bevegelser, Lene Grenagers erfarne lek med celloen, den spennende vekslingen mellom lys og mørke, det sterke fokuset på det som skjer her og nå, er fint og vakkert i all sin flerstemte enkelhet.