Scene

Anmeldelse: I «Mørke 1-4» er det musikerne som lyser sterkest

Janne-Camilla Lysters utilgjengelige og ugjennomtrengelige forestilling «Mørke 1-4» blir dansepoesi uten særlig gjennomslagskraft.

Dagsavisen anmelder

3

DANS

«Mørke»

Koreografi: Janne-Camilla Lyster

Medskapende utøvere: Ellen Ugelvik, Tanja Orning, Per Zanussi, Louis Schou-Hansen, Cecilie Lindeman Steen, Ingrid Haakstad, Terje Tjøme Mossige

Dansens Hus, Oslo

Koreograf og forfatter Janne-Camilla Lyster forsvarte i vinter sitt doktorgradsarbeid «Koreografisk poesi. Utvikling av litterære partiturer for dans» ved Kunsthøgskolen i Oslo. Dans basert på hennes egne lyriske tekster/partiturer er å regne for hennes spesialitet, og hun har de siste årene lagte flere forestillinger etter dette prinsippet. «Mørke 1-4», som nå vises på Dansens Hus, er en ny produksjon der Lysters lyriske, skrevne partiturer danner grunnlaget for arbeidet med koreografiene. Man skulle tro at hun er så dreven i dette nå at alle fallgruver var testet ut, men «Mørke 1-4» er blitt en forestilling det er vanskelig å forholde seg til som tilskuer, og det av ulike årsaker.

Les også: Teateranmeldelse «Linje 5»: Vitalt og viktig fra den delte byen

En ting er at dette prosjektet, som andre av Lysters liknende prosjekter, har mye teoretisk forankring, og kanskje er mest interessant å se fra ulike teoretiske perspektiver. I Jonas Ørens programtekst om Lysters arbeider, trekkes f.eks. paralleller til Roland Barthes og New York-skolen på 1940- og 50-tallet. En annen ting er hvordan publikum skal forholde seg til partiturene og relasjonen mellom partituret og den ferdige forestillingen. Som kritiker har jeg fått tildelt de fire partiturene, som jeg har lest med stor fascinasjon. De var spennende i sine ulike former, rytmiske og bildeskapende. Det jevne publikum får ikke se annet en biter av tekstene utstilt i en monter i foajeen på Danses Hus, og må derfor se forestillingen kun på dens her-og-nå-premisser. Hva som er best, er jeg usikker på.

Les også: Anmeldelse «Solaris»: En skrekkvisjon av et framtidsbilde

På mange måter er partiturene mer interessante enn forestillingen. Lyster er en fremragende poet, som makter å skrive tekster der hver linje og hver frase er ladet med mening, men allikevel er helhetsinntrykket florlett, som løse tanker og møll som flyr under en lampe. Og hvis selve det å eksistere kunne skildres med ord, er Lysters lyriske stemme veldig nær å fange akkurat det. Til «Mørke 1-4» er det skrevet fire partiturer, «Figurer», «Jordmørke», «Silkemølle» og «Skyer». Noe skissemessige i uttrykket, kanskje, men så skal de jo aldri fremstå som fullt ut ferdig lyrikk, men som poetiske beskrivelser av fortsatt ikke realiserte bevegelser. Selv om tekstene har noe uforløst over seg, er det greit fordi vi vet at de jo skal utvikles til dans.

Les også: Simone Grøtte skriver samisk historie i Operaen

At den ferdige forestillingen er mer utilgjengelig og ugjennomtrengelig enn tekstene, er derfor problematisk. Dens forhold til tekstene blir aldri helt klart, og et lite forsøk på å gjenkjenne eller identifisere de fire delene, strandet da forestillingen var ferdig etter det jeg antok var den tredje delen. Koreografien i seg selv, utført av de fire danserne Louis Schou-Hansen, Cecilie Lindeman Steen, Ingrid Haakstad og Terje Tjøme Mossige, er dessuten ikke veldig spennende. Deler av den er strukturert i rette linjer eller i fryste gruppepositurer, ellers er danserne spredt rundt i rommet og kretser mye om seg selv og sine egne kropper, lukket for hverandre. Og det sier seg selv at når tre dansere på rett linje er den visuelle formen i rommet som er mest slående, så er ikke resten av det visuelle som foregår i forestillingen av det markante slaget.

Les også: Anmeldelse «Nasjonalballetten i det fri»: Overnaturlig og vakkert i Groruddalen

De som imidlertid stjeler showet, er samtidsmusikerne i Asamisimasa, en kontrabassist, en cellist og en pianist, som bruker instrumentene sine på alle tenkelige og utenkelige måter og lar oss forstå at det er mye man kan gjøre med et flygel før det klapper sammen. Musikken i denne forestillingen lever! Den oppleves som uforutsigbar og «ny» og det er det sanseinntrykket som virkelig sitter igjen etter denne forestillingen.

Men hva med mørket og alle dets muligheter i «Mørke 1-4», er det der? Tja. Bortsett fra at scenerommet ligger i halvmørke og aktørene har mørkeblå klær, er det ikke mye her som setter tankene på sporet av verken døgnets eller tilværelsens mørke punkter. Hovedscenen på Dansens Hus er åpnet helt opp og til og med gardinene for vinduene ut mot Mathallen og dens gjester er trukket fra, slik at de kan se oss og vi kan se dem der de sitter og spiser. Det vil jeg jo kalle et ganske lyst skue, og det er fint å kjenne på hvordan to virkeligheter, dansens og hverdagens, ligger side om side. Men har det noe med tematikken å gjøre?

Les også: Raja byr den frie scenekunsten opp til dans

Janne-Camilla Lysters poetiske danseprosjekter må kunne sies å være ganske vanskelige, selv om de er både relevante og inspirerende som idé. Men verken lyrikk eller samtidsdans går for å være våre mest tilgjengelige kunstarter, og disse sjangrenes hang til å abstrahere, fly høyt og luftig og skape hull i forståelsen av dem, gjør at et samspill eller samarbeid mellom dem balanserer på en knivsegg når det gjelder å nå frem til publikum. Denne gangen lyktes ikke Lyster helt med det, selv om utgangspunktet var både vakkert og spennende.