5
TEATER
«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Regi: Victoria Meirik
Med: Manish Sharma, Gaute Adela Aastorp Cudjoe, Ragnhild Meling Enoksen
Rommen Scene/Det Norske Teatret
Urpremieren på teaterstykket «Tante Ulrikkes vei» skriver norsk teaterhistorie. Det er historien om en nasjon i endring, fortalt med utgangspunkt i en uventet romansuksess og gjennom en håndfull mennesker i en Oslo-bydel som på begynnelsen av 2000-tallet symboliserer de markante omveltningene inn mot en ny tid. Som det sies på scenen, et annet Stovner, et annet Norge. Når stykket har en nærmest eksplosiv aktualitet til tross for at historien ligger to tiår tilbake i tid, er det ikke bare fordi forfatter Zeshan Shakar er en sylskarp og klok observatør, men fordi det norske samfunnet ikke makter å endre seg like hurtig som drømmene til oss som bor her, representert blant annet gjennom Mo og Jamal. Skjønt «representert», bare ordet alene gjør Mo uvel når han underveis i klassereisen han foretar til sin første forelesning på universitetet, får det kastet etter seg av vennen Jamal: «Du skal representere, mann!». Utenforskapet de begge føler nører opp under stoltheten over sitt eget «hood», samtidig skal det sterk rygg til for å bære vissheten om eget opphav.
Les også: Rett bak Tante Ulrikkes vei
Med Zeshan Shakars debutroman «Tante Ulrikkes vei» (2017) som utgangspunkt har Victoria Meirik og Carl Morten Amundsen gitt denne historien et eget liv for scenen, en egen rytme og en helt egen energi, ikke minst takket være et lite trioensemble som spiller med hjertet på adidasdressene. Romanen fikk både Tarjei Vesaas’ debutantpris og en eventyrlig opplagssuksess på over 50.000 eksemplarer, og er blitt hyllet som den etterlengtede store fortellingen fra en norsk generasjon som vokser opp med innvandrerbakgrunn. Romanens forelegg er et forskningsprosjekt som skal kartlegge ungdom i Groruddalen, og historien fortelles gjennom to gutter fra samme oppgang i Tante Ulrikkes vei som melder seg som informanter. I boken gir Mo sine svar skriftlig mens Jamal spiller inn sine innfall og betraktninger på tape. De to kunne knapt vært mer ulike. Mo er skolelyset og streberen, som strekker seg for å gjøre ære på såvel foreldrenes ønsker som nordmenns integreringsintensjoner. Men når han møter medstudenten Maria holder han henne skjult for foreldrene.
Artikkelen fortsteter under bildet.
Gaute Adela Aastorp Cudjoe og Ragnhild Meling Enoksen. Foto: Erika Hebbert
Les også: «Romeo og Julie»: Forførende, men tannløs Shakespeare
På scenen blir kasser og esker i stabler og formasjoner omdannet til så vel Groruddalens arkitektur og blokker, som møbler, verdenshendelser, hele byer og indre menneskelige omriss ved hjelp av video, stillfoto og gjennomstrålende lys og farger. Unni Walstads scenografi er enkel, men svært virkningsfull og anvendelig. I dette omskiftelige «landskapet» stiger Mo (Manish Sharma) og Jamal (Gaute Adela Aastorp Cudjoe) fram i fortellingen om vår tids klassesamfunn, om ulike framtidshåp, kulturforskjeller, politisk populisme og mislykkede forsøk på integrering og forståelse. Men mest av alt handler det om nyanser av menneskelige forskjeller og ulike forutsetninger uavhengig av alt det forannevnte. På premieren satt nervene løst, og stykket sluttet minst en gang for mye mens det strakk seg kvarteret lenger enn annonsert, men når produksjonen og skuespillerne får det hele enda mer under huden er potensialet optimalt. Meiriks regi gir rom for humoren og dybden som ligger i granskningen av fortellingens små og store temaer. Sharma og Cudjoe, ferske fra henholdsvis Teaterhøgskolen og Nord-universitetet, speiler det hele med imponerende rekkevidde og verbal presisjon. Sharmas nesten kuete måte å gi ansikt til Mo på gjennom måten han søker aksept hos kjæresten Maria ved å – av alle – velge Kurt Nilsens «She's So High» foran for eksempel 2pac, er sårt rørende. Han innser hvor «high above» hun faktisk stiller seg og hvor usikker han er når han hører på Kurt Nilsen, mens Jamal ser Stovner som en forlengelse av Tupac Shakurs Comton.
Les også: Årets beste debutant er fra Stovner
Forskningsdelen er nedtonet i teaterversjonen, i stedet blir det en dansende Jamals verbale mitraljøse og ømskinnede monologer som skaper framdriften, som gir rytme, språk og en glødende energi til en fortelling om å stå utenfor og søke løsninger. Det kan være i form av forelskelsen i Sarah, den råeste jenta i klassen, i den ene enden av skalaen, senere en forståelse for den politiske radikaliseringen i den andre. Situasjonen hjemme er knapt til å bære, det er heller ikke «blodflekkene på kartet»: 11. september, «vår tids Saladin», Bush og Saddam, karikaturstriden, opptøyene i Paris’ utkanter og drap i Norge, på en søster, på Benjamin Hermansen.
I dette bildet blir Mo et episenter i historien, han som har alt innen rekkevidde men som likevel nøler med å gjennomføre. Hele kroppsspråket hans indikerer ubehaget det utgjør å leve mellom to forestillingsverdener for en gutt som trives best foran TV-en i Tante Ulrikkes vei. Jamal har ikke de samme ressursene. Han kommer fra et brukket hjem og språket hans er formet av miljøet som omgir han, Men han flyter på en sjarm og en håpefullhet som kan smelte stein.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Jamal og Mo. Foto: Erika Hebbert.
Les også: Groruddalen-bølge på TV: Ny dramaserie fra Stovner
Ragnhild Meling Enoksen spiller de svært ulike kvinnerollene, blant dem Maria og Sarah, med fin overbevisning og stor stemme mot et bakteppe som formes av Mos og Jamals beskrivende enetaler. Sharma og Cudjoe er begge fysisk briljante i måten de gir kropp og mental holdning til sine figurer. Sharmas underspill vekker følelser og sterk sympati, mens Cudjoe framstår som et fyrverkeri på scenen i en skikkelse som danser og flyter gjennom tilværelsen på slang og lånerod, alltid med et «lissom», «jeg sverger, ass» eller et «jeg kødder ikke, mann» i øyekroken.
Les også: Denne forestillingen bør bli obligatorisk
Med utgangspunkt i Stovner, Rommen, Bredtvet blir Meirik og Amundsens «Tante Ulrikkes vei» en øm og autentisk kampsone av et teaterstykke, med et gnistrende og pulserende soundtrack som tilfører den dimensjonen romanen bare antyder. På det viset blir «Tante Ulrikkes vei» nærmest et søskenbarn til et annet stykke som er blitt spilt på Rommen Scene, «Blokk til blokk», i den forstand at de begge bruker musikken som et gjennomstrømmende virkemiddel til å fortelle historien om et moderne Norge. Zeshan Shakar er på samme omtrent jevnaldrende med «Blokk til blokk»-crewet, musikken er hip hop og det er de amerikanske rapperne - i motsetning til norske «potet»-artister som Espen Lind og Kurt Nilsen - som definerer Grorud-generasjonens språk, holdninger og frihetssøken: 2pac, Dr Dre, NAS, Wu-Tang Clan, Bone Thugs-n-Harmony, Rage Aganst the Machine, for å nevne noen i det store mylderet av små og store musikkutt som særlig fargelegger teaterstykkets første halvdel. Det er et godt og medrivende grep som ikke minst frir til et publikum man ikke alltid ser i en teatersal. Det bidrar til å gjøre «Tante Ulrikkes vei» til en perfekt urpremiere for den nye scenen på Rommen, en hjemkomst like mye som et utgangspunkt for en sjeldent vesentlig teaterfortelling om tiden vi lever i.