Årets beste skjønnlitterære debutant, Zeshan Shakar (35), vokste selv opp i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Groruddalen i Oslo. De har gitt navn til debutromanen hans, om Mo og Jamals oppvekst samme sted.

Årets beste debutant er fra Stovner

Zeshan Shakar får Vesaas’ debutantpris for «Tante Ulrikkes vei». Den handler om streberen Mohammed og sliteren Jamal, og oppveksten deres på Stovner.

 

– Jeg forstår hvorfor noen omtaler boka som en «innvandrerroman». Jeg tar eksplisitt opp hovedpersonenes minoritetsbakgrunn. Men de er ikke innvandrere. De er født og oppvokst i Oslo. Så dette er enda mer et stykke norsk historie fra 2000-tallet. En klassisk oppveksthistorie fra Oslo, om hvordan folks bakgrunn påvirker hvilke liv de får, sier Zeshan Shakar til Dagsavisen.

Søndag tildeles han Vesaas’ debutantpris for «Tante Ulrikkes vei». Romanen er oppkalt etter gata på Stovner der de to hovedpersonene, tenåringene Jamal og Mohammed – kalt Mo – vokser opp.

– Selvfølgelig er det utrolig gøy og smigrende å få debutantprisen. Både fordi jeg har stor respekt for mine mednominerte, og fordi prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd, som består av forfattere. En får prisen av sine egne. Det er stas, sier Shakar.

Les også: - Når de har lest boka, håper jeg de ser at Stovner er mye forskjellig

«Eksepsjonelt»

Romanen kom i september, uten det helt store oppstyret. Men så begynte anmeldelsene å tikke inn, den ene mer begeistret enn den andre.

I Oslo var boka knapt å oppdrive i bokhandel en stund, og forlaget måtte trykke stadig nye bøker. Så langt er «Tante Ulrikkes vei» kommet i fem opplag på totalt 8.000 eksemplarer innbundet, og tre opplag og totalt 8.000 eksemplarer i pocket. «Helt eksepsjonelt for en debutant» skriver Gyldendal i en epost.

– Mo og Jamal er to stemmer med ulik plassering i samfunnet, og veldig ulikt utgangspunkt hjemmefra. Jeg ville vise bredden og spennet, at ungdom med minoritetsbakgrunn selvsagt er like forskjellig som all annen ungdom. Både gjennom jobb og utdanning har jeg lest mange rapporter om hvordan folks bakgrunn har betydning for hvordan de gjør det. Dette er liksom romanversjonen av rapportene. «Tante Ulrikkes vei» handler vel så mye om klasse og klassereise som minoritetsproblematikk, for eksempel når Mo føler seg fremmed på universitetet. Boka er ingen fasit på «slik er det på Stovner», sier Zeshan Shakar.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Slang

«Talentet til årets prisvinner viser seg ikke bare ved at han stiller slike viktige spørsmål, men vel så mye gjennom måten det gjøres på [ ...] særlig Jamals måte å uttrykke seg på, vil kunne gi mange lesere et litt annet syn på sider ved norsk virkelighet» skriver juryen. Rammen rundt fortellingen er at en Nova-forsker ber Mo og Jamal rapportere om livet sitt på Stovner. Skoleflinke Mo avlegger korrekte, veldisponerte skriftlige rapporter, mens sliteren Jamal sender inn lydopptak. De viser veldig tydelig hvordan talespråket hans – ordstillingen, ordforrådet, rytmen – bryter med standardisert oslomål.

– Jamal måtte snakke sånn, med mye slang. Det var ikke vanskelig å finne stemmen hans, jeg måtte bare mobilisere min indre 19-åring. Jeg fryktet at slangen ville gjøre boka vanskeligere å lese for folk, og det tror jeg kanskje den har også, men de fleste sier at de kom inni det etter hvert. De som har vokst opp i området, elsker Jamal, og er mindre interesserte i Mo. Sånn sett har jeg truffet, sier Shakar.

Les også: Zeshan Shakar: De litterære kjempene tar mye plass

Forsker utenfra

Flere anmeldere har pekt på det lure i å la guttene henvende seg til en forsker.

– Det legger til rette for dagboksformen. Mo og Jamal snakker direkte til forskeren, men i praksis blir det jo leseren de snakker til. Dessuten er det litt ironisk, det med forskeren. Det er veldig typisk Groruddalen at det kommer folk utenfra og finner ut og mener ting om dalen, uten å være derfra, sier Zeshan Shakar.

Hun brukte rundt halvannet år totalt på «Tante Ulrikkes vei», fra første setning til ferdig bok. Skrev på kveldene og i helger, samtidig som han har både barn og full jobb.

– Ikke noe jeg anbefaler. Virkelig ikke. Du må ofre mye.

Selv om det har vært verdt det. I hvert fall nå, med store opplag og debutantpris på CV-en.

– Jeg har ikke gått noe skriveakademi, aldri tenkt at jeg skulle bli forfatter. Men fordelen med å debutere når man er 35, er at man kanskje har rukket å oppleve litt mer å skrive om enn de som debuterer tidlig i 20-åra. Jeg tenker vel at jeg kanskje må skrive en bok til nå. Men neppe en lignende historie fra Stovner. Neste bok kan fort bli noe helt annet.

Debutantprisen: Hun var også nominert