Denne forestillingen bør bli obligatorisk

5

TEATER

«Blokk til blokk»

Av og med Castro, Don Martin og Fela

Regi/idé: Cici Henriksen

Dramaturg, medregissør: Hedda Sandvig

Det Norske Teatret, scene 3

Mange har villet lage selve teaterfortellingen om Oslo, men aldri har vel noen kommet tettere på enn med «Blokk til blokk». At det skjer med utgangspunkt i Groruddalen, hip hop-miljøet og en generasjon som vokste opp med tusj i lomma, burde ikke komme som noen overraskelse. Don Martin fra Romsås og brødrene Jonathan og Felipe Orellana Castro – Castro og Fela – fra Haugenstua har brakt blokkene inn på teaterscenen, og med dem hip hop-en og historiene om å vokse opp og føle stolthet over et Oslo Øst mange andre så og fortsatt ser ned på. Med sine personlige skildringer trer nyansene fram, så vel de kunstneriske som de private, sosiologiske og sosiale. De lar musikken og tekstene være en like stor del av historien som de skiftende monologene. Når denne hybriden av en teaterkonsert burde bli obligatorisk for alle som tror de kjenner Oslo, er det fordi «Blokk til blokk» er dypt personlig og likevel allmenn. Og om noen skulle lure, de snakker sin egen dialekt, selv om de står på Det Norske Teatrets scene. Som Castro sier, «om det er noen som snakker nynorsk, så er det jo oss».

Les også: Tar drabantbyen til teateret

Don Martin (Martin Raknerud) er mannen med hatten, han som turnerte Norge rundt med Gatas Parlament og som fikk Spellemannpris som soloartist for albumet «En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt» (2013). Han forteller om Gatas-livet, politikken bak, turneringen, tyttebærpolitiet og det å få Secret Service på nakken. Da Gatas var slutt ble Castro og Fela hans nye crew, to brødre som holdt på å ende på hver sin grein på familietreet før de fant tilbake til hverandre gjennom musikken. Frøet til «Blokk til blokk» ble sådd på Spkrbox-festivalen på Torshovteatret, og akkurat som «bøllefrøene» fra Groruddalen kan vokse til himmelen er den nå blitt helaftens teaterkonsert hvor alle tre er sidestilt.

Fela (til venstre), Don Martin (og Eazy-E) og Castro. Foto: Dag Jenssen

Les også: – Det er vanskelig å hate noen du digger

Her er en nedtagga parkbenk, noen TV-er fra den tiden da de kunne sittes på og en bakvegg med videoer, gamle familiefilmer, dronebilder av t-banen som får publikum til å hoie. Men frosne stillbilder beveger mer enn om de hadde vært levende. Det hele er enkelt rigget, innholdet er desto mer sammensatt og det begynner med at Don Martin drar linjene fra Bronx og DJ Kool Herc og opprinnelsen til hip hop og «block party»-ene som spredte seg fra blokk til blokk i New York og ut over verden, også til Groruddalen. Don Martin med Eazy-E på brystet er forestillingens rastløse Oslo-kronikør, den politisk ladede kynikeren som setter ord på østkanten, klasseforskjellene, oppveksten og den norske hip hop-ens og graffitiens historie slik den fortonet seg med utsikt fra linje 5 til Vestli. Sitatet han bærer på skjorta er fra N.W.As «Boyz-N-The-Hood», og i «Nummer 1» rapper han om gamle forbilder. Blant dem er også Tommy Tee. Alt blir like avvæpnende som sant når han med selvinnsikt og humor leverer livsverket fra de første rimene han lagde til den dagen han er å høre over overalt, «hele byen kant i kant».

Les også: Lei shitstorm rundt Oslo øst

Castro og Fela kom til Oslo fra Chile fem og tre år gamle, sammen med foreldrene og en tredje bror, og som Don Martin gjør de forestillingen til en gjenkjennelig tidsreise gjennom norske forhold og fellesreferanser. De forteller om en oppvekst med mye «alenetid», foreldre som hadde to jobber hver og en storebror som passet på dem, i skolegården, på senteret. Broren Andres fikk et ry – på godt og vondt – som ga brødrene fripass i et miljø preget av gjenger og rivalisering. På ett vis blir Andres forestillingens fjerde person. «Blokk til blokk» ville ikke vært den samme uten han, uansett hvilken historie som ble fortalt, men Castro-brødrene velger den som går bak de dels blodrøde avisoverskriftene fra Romsåssentret, der alle hang og som storebroren forsøkte å holde småbrødrene unna. Castro og Felas individuelle historier om Andres er scenens smertepunkt. Romsås er ikke Bronx eller Queensbridge, men i dette tilfellet brutalt nok etter hvilken som helst målestokk. «Er bare glad jeg fylte 25», rapper Fela i «25 år».

Les også: Mektig fra Karpe Diem

Jonathan Castro skisserer beskjedent hvordan han gjennom arbeid med ungdommer (blant annet på Antirasistisk senters Prosjekt X og på ungdomsklubber på Ammerud og Romsås og i byen for øvrig) har gjort det alle tre på scenen nøt godt av i da de selv var «pøbelfrø». Alle tre hyller uforbeholdent ungdomsarbeidere, klubbledere og andre voksne som ser ungdommen ingen andre ser. Felipes historie går parallelt gjennom mange av de samme knaggene: ungdomsarbeid, musikk, egne prosjekter. Hans prisbelønte debutalbum «D.U.R.E» ble dedisert til broren, oppkalt etter signaturen Andres brukte som tagger.

Felipe "Fela" Castro på scenen. Foto: Dag Jenssen.

Les også: Fra Drabant til Donald

Om «Blokk til blokk» starter med lave skuldre og litt nerver, skrur de seg snart inn som på en konsert der symbiosen mellom scene og publikum finner den perfekte flyten, og innholdet har geografien til tross ingen grenser. Alle byens skoleklasser på ungdomstrinnet burde bli tilbudt «Blokk til blokk», men for politikere og sosialarbeidere burde det vært tvang. Den røde tråden som går gjennom stykket og musikken er ikke bare en kjærlig hyllest til Romsås og til løvehjertebarna i denne byen, den har også en sosialpolitisk nerve som makter å sette ord på utviklingen som strekker seg fra gjengene på 1990-tallet til barneranerne inn i vår tid. Don Martin strør låter fra soloskivene utover publikum, og sammen leverer de tre følelsene, drømmene, humoren, hatet, omfavnelsene og den samlede viljen som aldri fanges opp i avisartiklene, statistikkene, rapportene og i hverdagsrasismen. Fellesnevneren til alle tre er valget om å gå videre når alt er tomt, alt det du finner større og mindre bruddstykker av i raptekstene og i musikken som ble den samlende fellesbetegnelsen for en Oslo-generasjon som ble formet av MTV, Tupac og Tommy Tee. I dag kan erfaringene deles videre fra teaterscenen. Ikke på grunn av, men på tross av. Og på trass.