Scene

Takker av som en konge

Det måtte bli som Shakespeares kong Lear at Sverre Anker Ousdal avslutter en 43 år lang karriere ved Nationaltheatret. Med tanker om aldersdiskriminering i bakhodet ser han nå fram til å snekre møbler.

Han trekker litt på det.

- Nei, det er jo sånn som det alltid har vært. Alle har gått av ved 70 år her. Noen har fortsatt som frilansere, som Toralv Maurstad og Espen Skjønberg. Men nå er det ut av garderoben. Ned med navneskiltet. Bang, sier Sverre Anker Ousdal og vifter med hånden som om han lukker igjen en dør.

Gode minner

Det er 43 år siden han ble fast ansatt på Nationaltheatret. Siden det har Sverre Anker Ousdal markert seg som en av de viktigste skuespillerne i sin generasjon. Han sier at han har vært på det beste stedet, og han har opplevd mange teatersjefer.

- Jeg har aldri ønsket meg noe annet sted. Jeg har fått permisjon når jeg har filmet og kommet tilbake uten at det har vært noe problem. Jeg har opplevd 1970-tallet med radikale elementer og harde diskusjoner som jeg fikk tett på meg. Teatret ligger midt i sentrum, og jeg har gått til jobben hver dag. Også når det har vært demonstrasjoner i Trondheimsveien, mimrer Ousdal.

Han forteller at han holdt på å komme for sent til pressevisningen av «Kong Lear».

- Jeg hørte en diskusjon på radioen om diskriminering av eldre og hvordan man ikke får jobbe etter fylte 70. Det var blant annet om en professor med et stort nettverk. Han fikk ikke jobbe mer og var rasende. Men sånn er det, sier Ousdal.

Han kommer tilbake til dette senere i intervjuet.

Den ultimate utfordring

Etter en kreftoperasjon for noen år siden har ikke synet til Ousdal vært det samme. Nå ser han lite og skal i retten i februar mot sykehuset som foretok operasjonen. Dette ønsker han ikke å snakke noe mer om.

Han vet ikke om han er ferdig som skuespiller. Kanskje han slår til hvis noe spennende dukker opp.

- Men jeg er helt ferdig her på Nationaltheatret, sier han.

Han hadde aldri sett for seg at «Kong Lear» skulle bli hans avslutningsforestilling. Han har ikke tenkt på det før han fikk vite at han skulle spille rollen, som regissør Stein Winge beskriver som «den ultimate utfordringen for en skuespiller som har kapasiteten til det».

- Dette skulle være Sverres avslutningsforestilling, og det kom en del dårlige forslag. Jeg vil ikke fortelle hvilke, men da sa jeg at «det må bli ‘Kong Lear’», forteller Winge.

Det er en viss symbolikk i at Ousdal avslutter sin lange karriere med å spille en konge som trekker seg fra makten. Kong Lear vil dele all makten mellom de tre døtrene sine: Goneril, Regan og Cordelia. Men det er den som elsker ham høyest, som får mest. To av døtrene forsøker å innsmigre seg, mens yndlingsdatteren er helt ærlig.

Lear gir dermed makten til de to døtrene som har vært falske og opplever så at verden rundt ham går inn i et forfall.

Winge viser til at stykket er blitt omtalt som Shakespeares syn på menneskets endelikt.

- Det er Shakespeares mest groteske stykke, mener han.

Pensjonistlivet

- Jeg hørte på radioen at når man blir 70 år, så har man ikke rett til invalidebil lenger. Og når det gjelder utleie av leiligheter: Vi kan ikke si til en homoseksuell mann at han ikke får leie leilighet på grunn av sin legning, men det er ingen lov som sier at du ikke kan nekte en gammel mann å få leie en leilighet. Og alle forsikringene som blir dyrere. Nei, nå babler jeg bare i vei, sier Ousdal.

- Det virker som om aldersdiskriminering opprører deg?

- Nei. Det gjør det ikke. Men å være 70 år nå er noe annet enn det var på 1980-tallet, sier han.

- Frykter du at du får det som kong Lear når du trekker deg tilbake?

- Ja, du kan så si. At jeg blir fratatt alle ønsker jeg har. Det er mange som har sagt at de har så mye å gjøre, at de skal stelle på hytta og alt sånn. Men de kommer liksom ikke i gang. Når du har fri halvannen uke, så kan du holde på med sånt. Men når man skal ha fri hele tida, kommer man kanskje ikke helt i gang. I don‘t know, sier Ousdal.

Selv har han planer om å snekre når han trekker seg tilbake. Han tror ikke han vil savne å være skuespiller, selv når han sitter i salen på Nationaltheatret.

- Jeg snekrer. Jeg skaper det ene møbelet etter det andre og er så trøtt om kvelden at noe mer skaping enn det klarer jeg ikke. Gudskjelov.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no