Samer er historisk populære. Er forholdet mellom nordmenn og samer reparert?

Onsdag kveld får billedkunstner og forfatter Synnøve Persen Kulturrådets ærespris, etter en høst hvor samer har vært over alt i (populær)kulturen.

 

Denne høsten har samene vært historisk populære i norsk sammenheng. I tillegg til at Synnøve Persen (født 1950) nå får Kulturrådets ærespris, er det mest synlige beviset på samenes nye og brede popularitet det at 20 år gamle Ella Marie Hætta Isaksen vant «Stjernekamp» på NRK. Der var det folkets stemmer som avgjorde. Samtidig ser vi at samene opptrer i Tharaniga Rajahs fremtidsroman «Det er lenge til skumring», og at Linnea Axelsson fikk Sveriges største litteraturpris for sitt heltedikt «Aednan» om samenes historie.

Les også intervju med Ella Marie: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

Samene er også godt synlige på NRK. Lisenskanalen fyller sentrale deler av sendeflaten med samiske temaer, som underholdning i form av kjendiser som lærer joik på lørdagskvelden, eller det ukentlige magasinprogrammet «Studio Sápmi». Nå skal NRK til og med lage en stor dramaserie fra Sápmi, eller «sameland» som vi i majoritetsbefolkningen gjerne sier. For å gjøre bildet komplett må vi ta med flere unge, samiske musikere som stormer frem på den populærkulturelle scenen. Det er flere enn Ella Maries band Isák, og de er klar for å fylle scenen etter den internasjonale stjernen Mari Boine.

Det kan se ut som alt er idyll. Men bak den populærkulturelle fasaden skjuler det seg en gammel konflikt mellom storsamfunnet og staten på den ene siden og samene som landets største urfolksgruppe på den andre siden. Konflikten har preget flere generasjoner samer. Slik uttrykte en tydelig beveget Ella Marie det etter at hun vant Stjernekamp: «Jeg er så utrolig stolt av der jeg kommer fra. Og jeg vet at vi ikke er der vi skal være, med tanke på at det fortsatt er mange som skammer seg over å være samiske,» sa Hætta Isaksen til NRKs journalist.

Saken fortsetter under bildet.

Ella Marie Hætta Isaksen. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Ella Marie og ISÁK: Norges neste internasjonale musikkbragd

Statens fornorskingspolitikk er etter hvert vel kjent og godt dokumentert. Men det betyr ikke at sårene er slettet og at skadene er rettet. Det har i flere tiår vært en «sport» i Nord-Norge å skyte på samiske navneskilt med hagle. Samtidig er det kommet til stadig flere skilt. Samenes synlighet har økt formidabelt. Det kan se ut som trakasseringen av samer har avtatt. Samtidig sies det at du fortsatt risikerer å bli slått ned hvis du går ut i Hammerfest i samekofte. Men vi ser stadig oftere samer som snakker med stolthet om sin samiske identitet, kultur og slektsbånd. Folk får vite om samiske familierøtter som har vært holdt skjult i generasjoner.

Statens regulering av samenes liv og kultur har ikke opphørt selv om statsminister Erna Solberg har uttalt at «fornorskingen ikke lenger er aktuell politikk». Våre øverste myndigheter synes å tro at fornorskingen er noe som hører fortiden til. Men realiteten er at statens krav til samesamfunnet «snur mitt liv og min tenkemåte opp ned – både for meg og hele min familie».

Les også: Reineier tapte i Høyesterett - tar saken videre

Slik uttrykker den unge reindriftseieren Jovsset Ánte Sara seg etter at staten ikke tar hensyn til at hans sak skal opp for overnasjonale instanser. Han saksøkte staten etter at han fikk pålegg om å slakte reinflokken ned til 75 dyr. Pålegget gjør at Sara ikke lenger kan leve av reindriften. Han vant i to rettsinstanser, men han tapte i Høyesterett. Derfor har staten pålagt ham å gjennomføre nedslaktingen før nyttår. De tar ikke hensyn til at han har bragt saken inn for FNs menneskerettighetskomite. Det er den eneste instansen som kan overprøve vedtak gjort på nasjonalt nivå.

Den norske staten erkjenner at samene er et urfolk og at de gjennom internasjonale konvensjoner har rett til sine landområder og til å utøve sitt språk, kultur og sine tradisjonelle næringer. Men professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Ivar Bjørklund, viser i en artikkel i Klassekampen at staten i praksis ikke har erkjent at dette får konsekvenser for lovverket og utøvelsen av det. Forvaltningen har et vidt spillerom, og staten er blind for at samene som urfolk har en annen rettsoppfatning enn majoritetsbefolkningen.

Jovsset Ánte Saras kamp mot staten har ikke fått de store oppslagene i media. Konflikten er et ekko fra den langt mer kjente Alta-konflikten, om reguleringen av Alta-Kautokeino vassdraget. Samene tapte den kampen, men den ikkevoldelige protestaksjonen ved Stilla og sultestreikene foran Stortinget i oktober 1979 og i januar 1981 bidro til ny kunnskap om samene i majoritetsbefolkningen.

Les også: 400 skaller foran Stortinget

Det som gjorde Alta-aksjonen spesiell er det at den, i tillegg til naturkonflikten, også var en konflikt om urfolks rettigheter. Samene hadde brukt landskapet som skulle demmes opp i århundrer. Det å frata dem denne retten endret deres kultur og livsgrunnlag. Det er nettopp slike rettigheter de internasjonale konvensjonene skal ivareta. Men det har fortsatt ikke sildret ned i det norske statssystemet. Vedtaket mot Jovsset Ánte Sara et eksempel på det.

Saken fortsetter under bildet.

 Samer foran Stortinget i Oslo demonstrerer mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Vidar Knai/NTB Scanpix

 

Det er grunn til å merke seg at kunst var en sentral drivkraft i arbeidet med Alta-konflikten. Synnøve Persen var aktiv, og hun er en av de åtte kunstnerne som etablerte kunstnergruppen Mázejoavku (på norsk: Masi-gruppen) i 1978, samme år som hun var ferdig på Statens Kunstakademi. Kunstnergruppen representerte en ny og moderne retning innen samisk kunst, og ble forløperen til Sámi dáiddačehpiid searvi, eller SDS/Samisk kunstnerforbund som ble stiftet året etter.

Kunsteksportorganisasjonen OCA, Office for Contemporary Art Norway, har jobbet med nordkalotten og urfolksspørsmål i flere år. De har synliggjort samisk kunst, men også hvordan lovverket og majoritetens rettsoppfatning påvirker samenes kultur og livsgrunnlag. OCA sørget også for at en stor gruppe samer, inkludert Synnøve Persen, deltok på Documenta 14 i fjor, kunstens kanskje viktigste, internasjonale arena. Samene gjorde seg solid bemerket, og det var mange oppslag i internasjonal presse.

En av de samiske kunstnerne på Documenta var Máret Ánne Sara. Hun er søster til reineieren Jovsset Ánte Sara, og hennes kunstverk «Pile o´Sápmi» har fått stor oppmerksomhet. Det er et «forheng» av 400 reinsdyrskaller, og da saken skulle avgjøres i Høyesterett monterte hun kunstinstallasjonen foran Stortinget. På samme sted som de sultestreikende samene satt for 39 år siden.

Les også: Linnea Axelsson vant pris med sami-«Aednan»

Synnøve Persen er blant annet kjent for å ha laget det opprinnelige utkastet til samenes flagg. Nå er det grafiske verket innkjøpt av Nasjonalmuseet, på lik linje med Saras «Pile o´Sápmi». Innkjøpene er del av museets politikk for å tette hull i samlingen. Samisk kunst har vært underrepresentert i Nasjonalmuseets samling. Men, i motsetning til situasjonen for ti år siden, er det nå opplagt at samisk kunst skal være en del av presentasjonen når det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020.

Spørsmålet er om tildelingen av Kulturrådets ærespris bare er symbolpolitikk, eller om prisen til Synnøve Persen er uttrykk for en dypere erkjennelse av samenes rettigheter? På kunstfeltet kan vi konstatere at samene fortsatt ikke har sitt eget kunstmuseum. Det ble solid markert da Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø høsten 2017 inviterte RiddoDuottarMuseat til å okkupere museet med sin egen utstilling. Museumsperformancen «Sámi Dáiddamusea» fikk Kunstkritikerprisen.

Les også: Kunst og kampvilje

Det finnes heldigvis lys i tunnelen. I februar neste år vil Dronning Sonja Kunststall åpne dørene for utstillingen «Historier: Tre generasjoner samiske kunstnere». Synnøve Persen vil være blant kunstnerne, sammen med blant andre Aslaug Juliussen som er aktuell med utstilling i Nordnorsk Kunstmuseum og på Blaafarveværket neste sommer. At det er nettopp dronningen som gjør dette har en viss symbolsk verdi. Det daværende kronprinsparets reise til Finnmark i 1969 fikk stor betydning for samenes anseelse. Da ble kronprins Harald og kronprinsesse Sonja avbildet i samedrakt, og bildene vakte internasjonal oppmerksomhet. Når hun nå åpner dørene for samene gir hun vårt eget urfolk anerkjennelse. Sonja har forstått at samene trenger vår støtte i den kampen de fører for sine rettigheter og egen verdighet.