Reaksjonene endrer «Min kamp»

NEW YORK (Dagsavisen): Karl Ove Knausgård liker ikke intervjuer. Men av og til gjør han som når han skriver; han gir faen og svarer på spørsmål likevel.

– Det kan jo ikke være så farlig, tenker jeg. Men jeg er ikke glad i det. Jeg gir jo så mye av meg selv i disse bøkene. Det føles veldig rart at alle vil at jeg skal gi enda mer. Jeg strekker meg jo så langt, jeg har allerede sagt så mye, sier Karl Ove Knausgård til Dagsavisen i et sjeldent intervju.

Dessuten må han skrive. Knausgård har en bok igjen før han er ferdig med seksbindsverket «Min kamp». I slutten av måneden kommer den femte boka. Den handler om å se vennene Espen Stueland og Tore Renberg bli publisert, mens han selv mister all tro på seg selv.

– Det var en forferdelig tid, sier Knausgård om årene som student i Bergen.

Står utenfor

En internasjonal litteraturfestival og det at hans bok «En tid for alt» lanseres i USA, har sendt Karl Ove Knausgård til New York for aller første gang. Han synes det er blitt vel mye oppmerksomhet det siste året, og lurer på om ikke folk snart går lei. Det virker ikke sånn. Debatten rundt Knausgårds selvbiografiske seksbindsserie har gått høyt og lavt. Selv har han holdt seg unna diskusjonen om hvorvidt han utleverer for mye om de rundt seg. Han har ikke lest noen av sakene. Han kommer ikke til å lese dette intervjuet.

– Jeg ville beskytte meg. Siden har jeg skjønt at det er sunt å stå utenfor. Jeg kunne blitt sint og forsvart meg, men det ville tatt all min tid. Jeg prøver å la det gå. Men jeg har merket det veldig, sier Knausgård, som er glad han ikke bor Norge. I Malmös gater kan han fortsatt gå rundt som en helt alminnelig mann.

Påvirker prosessen

At Knausgård ikke har deltatt i debatten, betyr ikke at han ikke tenker på hva han har skrevet og hvor grensen bør gå. Det er en debatt Knausgård har med seg selv hele tida.

– Det er veldig personlig, og handler om å gå over en grense. Hvilken rett har jeg til å gjøre dette? Jeg skriver om min kone og mine barn. Plutselig kan jeg tenke «Skrev jeg faktisk det? Er det mulig?» Jeg føler en slags forferdelse, sier Knausgård.

Men så kommer mottanken. Han skriver ikke noe farlig, det er ingen ondskap i det han gjør. For å skrive, er han dessuten nødt til å kunne gi faen.

Den enorme suksessen og alt oppstyret rundt «Min kamp»-serien påvirker likevel de siste bøkene. Han vil ikke utlevere folk like mye som han har gjort tidligere.

– Jeg setter nok grensene for hva jeg skriver eller ikke skriver mye tetter nå. Jeg går ikke like langt som hvis ingenting av dette hadde hendt, sier Knausgård.

Seksbindserien ville sett ganske annerledes ut hvis alle bøkene var blitt gitt ut på en gang.

– Da ville jeg nok gått mye lenger. Nå vet jeg hvordan mennesker reagerer, hva som sårer dem. Det er jo ikke det jeg er ute etter. Jeg prøver å begrense skaden til et minimum. Men jeg gjør det hele tida likevel, sier Knausgård og smiler.

Nå vet han at det han skriver vil bli lest av hundre tusen lesere, ifølge ham selv.

– Det blir jo en belastning bare å bli nevnt i boka nå, sier Knausgård.

«Min kamp» er hittil solgt til 12 land. Knausgård er usikker på hvordan han vil bli lest på spansk, tysk og engelsk. Han var ikke forberedt på internasjonalt publikum.

– Det er veldig overraskende. For meg er dette veldig lokalt. Tromøya, Tveit, Bergen, hele min lille verden. Men når man går langt inn i seg sjøl, så treffer man noe som er til felles for andre. Det tenkte jeg ikke på da jeg begynte. Jeg tenkte at dette var bare meg, sier Knausgård.

Bestevenner publisert

Knausgård leverte fra seg bind fem av «Min kamp» for en uke siden. Boka kommer ut i slutten av mai eller begynnelsen av juni. I femte bok flytter Knausgård til Bergen. Han vil bli forfatter, men går på smell etter smell.

– Det handler om 12 år av livet mitt. Om å være student, om skriving, kjærlighet og vennskap, sier Knausgård.

Han var 18 år da han bestemte seg for at det var forfatter han ville bli. I boka skriver han om hvor vanskelig det var å ville noe så veldig sterkt, men ikke få det til.

– Boka handler om å lide nederlag, og om å miste all trua på seg sjøl, sier Knausgård.

Samtidig som unge Knausgård gikk fra nederlag til nederlag, ble to av hans beste venner, Espen Stueland og Tore Renberg, publisert.

– Vi møttes i Bergen, vi skrev og holdt på med det samme. Og de debuterte. Og jeg var litt sånn, men faen da, sier Knausgård som avviser at Stueland og Renberg får unngjelde i femte bind. De er fortsatt gode venner i dag.

Selv prøvde Knausgård bare en gang, men ble refusert. I ettertid ser han at bokmanuset han sendte inn ligner på bind 4 i Min kamp-serien.

– Men det var mye dårligere. Det var elendig. Det er veldig annerledes å skrive om noe 20 år senere enn når man står midt oppi det.

Han kaller studietida «en helt forferdelig tid». Heldigvis går det bedre og bedre for Knausgård. Tenårene var verst. 20-årene forferdelige. 30-årene litt bedre. Og Knausgård, som har rukket å bli bare 41, synes 40-årene virker lovende. Å bli ferdig med «Min kamp», vil gjøre livet lysere.

Siste setningen

Bok nummer fem ble skrevet på åtte uker. Nå skal han levere siste bok i slutten av mai. Han skriver fortere og fortere. Det plager ham. Han er egentlig perfeksjonist, men må stadig ty til lette utveier. Mens han før skrev tre sider, kan han nå skrive tjue på en dag.

– Da blir det ingen perfekt prosa. Det blir ingen perfekt roman. Det blir noe annerledes, sier Knausgård, som gleder seg til å bli ferdig. Han har ingen store planer til høsten. Han skal starte et lite forlag, og fortsette å skrive.

– Jeg vil skrive hele livet. Jeg ser ikke for meg at jeg kan gjøre noe annet, sier Knausgård som ikke vil avsløre noe om bind seks. Han har skrevet 20 sider, og skal levere resten 31. mai. Da har han brukt ett år på sine seks bøker, noe han hadde bestemt seg for da han begynte. Han visste også hva som blir siste setning i hans 3.000 sider lange verk.

– Det har jeg visst helt fra starten av. Jeg har hatt den setningen klingende i hodet, sier Knausgård.

Han vil ikke dele setningen med Dagsavisen. Men han avviser ikke at dette intervjuet – det lengste han har gitt på lenge – blir med i siste bok.