– Prestasjonspress gjør meg gira

– Jeg har aldri så lav hvilepuls som når jeg sitter og skriver og klimprer på gitaren. Det er min egen lille boble, en form for meditasjon i hverdagen min som har blitt viktig og bra for meg.

Fredag 27. mai slipper Christian Roger Beharie (28), som går bak artistnavnet «Beharie», sin tredje EP «Beharie, The Third». På spørsmål om hvordan han selv vil oppsummere EPen er svaret enkelt: Livet, tanker, opplevelser og relasjoner. Tre av låtene er allerede sluppet, og de siste tre kommer når EPen slippes i sin helhet på fredag. Flere av låtene begynte han å skrive for to år siden.

– Den tar veldig tak i følelsene jeg har hatt de siste to årene. EPen er sårbar, den har noen triste elementer, men også noen lekne og gøyale, modige og kompromissløse.

Det er akkurat den nerven som innenfor soul- og rnb-musikk som inspirerer Beharie. Han er opptatt av å lage musikk som reflekterer en melankolsk og nesten filmatisk følelse av livet, uten at det blir dystert og mørkt.

– Det gjør at man kan grine av låtene, men også smile, fordi det er fint, men følelsesladet, sier han.

11. juni skal han spille på åpningen av det nye Nasjonalmuseet, og i slutten av august opptrer han på den helt nye Oslofestivalen «Langs Akerselva».

[ Pop i uke 12: Begynner med ny singel og konserter med den beste nye sangeren fra Rogaland ]

Underdog i bransjen

Vi møtes på Kaffebrenneriet i Markveien i Oslo, dagen etter Norges nasjonaldag og to dager etter Beharie har kommet hjem fra Europa-turné. Forbi oss går en barnehageflokk, hånd i hånd og med gule refleksvester. Hun ene mister nesten følge med resten av flokken i det hun legger merke til oss.

– Jeg synes det er så morsomt med barn. De bare stirrer inn i sjelen din helt skamløst, og hvis du ser på dem tilbake ser de bare spørrende ut. Ser du?

Dagsavisens anmelder har allerede utropt Beharie til et av landets største talenter. Under årets Spellemann-utdeling fikk han prisen i Soul/RnB-klassen for sin andre EP, og brukte taletiden til å tilegne prisen alle de som kjempet for avkriminalisering av homofili for 50 år siden, og hans egen rett til å eksistere og elske hvem han vil i dag. Spellemann-utdelingen ble avholdt dagen etter 50 årsmarkeringen for avkriminaliseringen av homofili i Norge. Til Dagsavisen forteller Beharie at han hadde tenkt nøye gjennom hva han skulle si dersom han stakk av med en pris.

– Jeg var redd for å bli så satt ut at jeg ikke skulle klare å si noe. Jeg føler meg jo litt som en underdog i bransjen, og tenkte at hvis jeg vant den prisen kunne det være første og siste gang jeg fikk taletid og muligheten til å si noe viktig mens alle lytter.

Derfor hadde han behov for å si noe mer enn takk til alle som hadde bidratt på EPen, og bruke den lille tiden han hadde på å vise folket hvem han er og hva som er viktig for ham.

– Jeg grubla en stund på hvordan jeg skulle gjøre det, men er veldig glad for at jeg turte. Jeg har fått sykt mye respons på den lille talen jeg holdt, også fra folk jeg ikke kjenner, som satte pris på det.

[ Pent med piano  ]

Låtskriving = fiske

Christian Roger Beharie er vokst opp i Sandnes og har drevet med musikk hele livet. Der var det en god kulturskole og et sterkt musikalsk miljø som Beharie opplevde at var åpent for alle.

– Mor spiller piano og har sunget masse i kor, og far har alltid spilt plater hjemme hver dag. De er begge veldig musikkinteresserte og har pusha oss til å synge i kor.

Med «oss» mener han seg selv og sine fire søsken. Beharie er i midten i en søskenflokk på fem, og føler han har vokst opp på kulturskolen med et liv fullt av musikkaktiviteter. På videregående begynte han på musikklinja og startet et band med noen i klassen. Frem til det hadde det aldri slått ham at det gikk an å lage egen musikk.

– Det er kjemperart, for jeg sang jo hele tiden, men tanken om å sette meg ned og skrive en tekst og synge slo meg aldri, sier han.

Skulle han være med i bandet, måtte han skrive låter. Noen ganger var det vanskelig, andre ganger kom det lett. Beharie sammenligner låtskriving med det å fiske.

– Jeg tror det var Chris Martin som sa det en gang. Du bare fisker og fisker, plutselig får du napp, men du aner ikke hvordan eller hvorfor fisken nappa på akkurat da. Og neste gang du fisker, kan du stå der i flere timer uten å få noe.

[ Spellemann: Hedersprisen til en nasjonalskatt ]

Satse på musikk

Da var deltakelsen i bandet på videregående som fikk ham til å innse at låtskriving var kult og noe han fikk til. Etter to dager i studio sammen hadde de en mp3-fil med sin egen låt på, som Beharie hadde skrevet teksten og laget melodien til.

– Hva handlet den om, da?

– Jeg tror den handla om frykten for å bli ignorert, et oppmerksomhetsbehov fra en litt stille person. Den het «Talk to me», eller noe sånt.

Nå har han bodd i Oslo i åtte år, og begynner gradvis å føle seg som en Oslo-borger. I hovedstaden er det flere musikere og fagfolk, men også et større publikum. Derfor føltes det riktig å flytte hit for å satse på musikken.

– Men jeg har ikke turt å si opp deltidsjobben min ved en omsorgsbolig for utviklingshemmede voksne ennå. Jeg tror alle har godt av erfaringen man får ved å jobbe innen omsorg.

[ «Selvfølgelig gjør det litt vondt å se Van Morrison som en slags keltisk Charter-Svein» ]

Ut av horisonten

De første selvskrevne låtene la han ut på Soundcloud i 2017, og siden bygget det seg oppover. I 2019 slapp han sin første EP «Beharie».

– Jeg har jo holdt på lenge, men det siste året har flere folk fått det med seg.

Blant anmelderne har han høstet god kritikk, og en Spellemann-nominasjon oppå det hele gjorde ikke akkurat publikummet hans mindre.

– Slik anerkjennelse gjør at folk blir nysgjerrig på meg. Det er kanskje dumt at det er det som skal til, men får man gode anmeldelser vil jo folk gjerne sjekke deg ut.

Han medvirket på Thomas Dybdahls låt og singel «River», og tror også det samarbeidet har bidratt til å gi ham et løft.

– Jeg har fått sykt mye ut av det samarbeidet. Det har gjort meg synlig blant folk som ikke ante hvem jeg var. Thomas Dybdahl har vært veldig raus og gitt meg mye plass.

– Nå vokser det lille prosjektet mitt litt ut av min horisont. Lenge har jeg bare hatt venner på konserter, så kom venners venner, og nå kommer folk langt forbi den horisonten, som kanskje har lest en anmeldelsene, hørt meg på radio eller sett meg på Spellemann, sier Beharie.

[ Folk skal skremmes. Men det funker ikke ]

Hes og fornøyd

Også den amerikanske artisten William Fitzsimmons har vært en del av Beharies reise den siste tiden. Bokstavelig talt. I fire uker var de på Europa-turné sammen, da Fitzsimmons hadde valgt seg ut Beharie som oppvarmingsartist. På alle konsertene han har spilt den siste måneden, har faktisk få, kanskje ingen, i publikum visst hvem han var.

– Jeg gikk på scenen og tenkte: Nå har jeg en halvtime med oppvarming, og jeg skal overbevise dere om at jeg er verdt deres tid. Jeg fikk sykt kick av det, prestasjonspress gjør meg gira.

Turneen tok ham med overalt i Europas byer og ga ham alt fra et publikum på 20 stykker til et på 300. Midt i turneen dro han hjemom Oslo for å delta på Spellemannprisen, for så å reise igjen tidlig morgenen etterpå. Både under utdelingen og festen etterpå var det mye støy og høye lyder, som førte til at Beharie måtte snakke høyere enn han gjør til vanlig. Slikt blir man hes av.

– Stemmen min var helt ødelagt. På konserten jeg hadde dagen etterpå sa jeg: «I’m sorry, guys, I won a norwegian grammy yesterday, and I was partying all night!». Det ble det både latter og applaus av. Jeg måtte jo melke det for det det var verdt, sier han stolt.

[ Camara Lundestad Joof: − Kunsten min er ikke terapi ]

Framtidsplanene

Ved å skrive ned låter som beskriver en følelse, foreviger han en periode i livet sitt gjennom musikken. Det synes han er fint, men også absurd.

– Hvis jeg for eksempel skriver om en eks, er det veldig ekte i øyeblikket, men så skal det være med meg resten av livet. Heldigvis blir jeg kun dratt tilbake til følelsen, ikke selve sorgen, når jeg synger gamle låter om en fortid.

Beharie er opptatt av at folk skal få føle det de vil, av å skape et rom der det er plass til alle følelser og personer. Med tiden opplever han at han har blitt en flinkere låtskriver, etter mye mengdetrening. Han prøver å ikke tenke for mye over det tekniske når han jobber med en låt, fordi følelsene han jobber med i låta fort kan bli drept av for mye teknisk tenking.

– Jeg føler mest, også tenker jeg etterpå.

Han forsøker også å ta en dag av gangen, og ikke tenke for langt fram i tid. Men en ting vet han: Han ønsker seg en karriere som innebærer masse konserter og turneer.

– Jo mer jeg spiller konserter, jo mer sulten blir jeg på en karriere der jeg kan sette meg i en buss med bandet mitt, spille konserter i alle Europas hovedsteder, for så å trekke meg tilbake i Oslo, skrive et sjukt bra album, produsere det med folk jeg synes er flinke, gi det ut til et publikum som hører på det, og så dra på en ny turné. Det livet der, det har jeg sykt lyst på.

Etter denne EPen, «Beharie, The Third», er neste mål å slippe album. Han er mest gira og minst nervøs når det gjelder EP-slippet, men sier det kommer litt an på hvilken dag man spør ham.

– Den ble akkurat sånn som jeg ville at den skulle bli, så jeg er ikke så stressa, men føler meg trygg og landa.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen