Protestsanger i fin stil

---

Van Morrison

What’s It Gonna Take

Exile

---

I vår har mange fått en fin påminnelse om Van Morrisons storhet gjennom Kenneth Branaghs film «Belfast». Morrison ble selv nominert til Oscar-prisen for beste originalsang til en film, for «Down To Joy». Det får ikke hjelpe at den er basert på en gammel sang fra 1970, jeg skal ikke si det til noen. Den var forresten bare så vidt kjent fra en demoversjon, og aldri offisielt utgitt, så da er det kanskje lov? Filmen hadde dessuten med åtte andre av Morrisons beste sanger.

Van Morrison har alltid vært omdiskutert. Dette ble vi minnet om i hovedstadsavisenes anmeldelser av «Belfast». Først Dagsavisens Espen Svenningsen Rambøl: «For oss som kanskje ikke er kjempestore fans av den infernalske gubbegaulingen til surpompen Van Morrison kan dette til tider bli litt av en styrkeprøve, siden Branagh har proppet musikksporet fullt av sangene til den konspirasjonsteoretiske, nordirske rikstrubaduren. En av sangene ble attpåtil Oscar-nominert, men det får vi vel bare overleve.» Vi setter over til Kjetil Lismoen i Aftenposten: «En film som har Van Morrisons mest livsbejaende låter som soundtrack, har allerede mye for seg.» Jeg vet jo hvor jeg står i denne debatten.

[ Van Morrison er 75 år. Det tar ikke fullt så lang tid å lese denne saken, men det er ikke langt ifra.  ]

Van Morrison har satt mange av sine trofaste tilhengere på nye prøver de siste årene. Ikke musikalsk, siden de nye sangene hans strutter av overskudd, og konsertene kan være magiske opplevelser med en sanger som ofte er i bedre humør enn ryktet hans har godt av. Nei, det er mer en helsepolitisk utfordring at sangeren tente på alle plugger mot smittevernreglene gjennom nærmere to år med pandemiske restriksjoner, spesielt i konsertsalene.

Høsten 2020 ga han ut en serie sanger som uttrykte sterk misnøye med den pågående tilstanden. Ikke pandemien i seg selv, men smittevernet. På den siste av disse, «Stand And Deliver», hadde ham med seg den likesinnede Eric Clapton, og satte ny verdensrekord i mistrøstig ralling fra høyt respekterte menn. Samtidig aktualiserte han debatten om hva vi skal akseptere fra gamle favoritter før vi må slutte å høre på dem. Morrissey har for eksempel mistet mange av sine fans, etter en rekke høyreekstreme utsagn i senere år. I Van Morrisons tilfelle mener jeg at han er innenfor grensen av hva vi kan tåle. I alle fall jeg. Det er som da Roy Wood, grunnleggeren av The Move og Electric Light Orchestra, fikk den skyllebøtta fra mange av sine fans etter å ha støttet Brexit. Jeg mener, hvis man skal slutte å høre på EU-motstandere i det norske kulturlivet begynner det å bli tøft. Selvfølgelig gjør det litt vondt a se Van Morrison som en slags keltisk Charter-Svein, men han har liksom litt mer å gå på fra før.

Fjorårets album «Latest Record Project – Vol. 1» mer enn antydet denne misnøyen, som likevel ikke ble kommentert i klartekst. Bare som mer generelle uttrykk for forakt for overmakten, som vi ikke var helt fremmede for fra før fra denne kanten. Dette var et trippelalbum på vinyl, med 28 sanger. Det nye «What’s It Gonna Take» er «bare» dobbelt, med 15 sanger i 80 minutter. Mange av dem ganske lange, siden Morrison liker å holde seg i et spor når han først har sunget seg varm. Produksjonen strutter av overskudd med sin sedvanlige keltiske soul. Bandet hans (ukreditert i skrivende stund) holder koken bak den uforlignelige stemmen, som fortsatt er i sin beste, mest engasjerte form.

[ The Judds: Trist slutt på et av countrymusikkens vakreste eventyr ]

Singelen «Dangerous» kan være en kommentar til den nordirske helseministeren Robin Swann, som har saksøkt Morrison for ærekrenkelser etter hans utsagn om at ministeren er en «svært farlig» mann. De første ti sangene på dette albumet er alle variasjoner over dette temaet. Den neste heter «What’s It Gonna Take», som ellers kunne vært en heftig 60-talls partylåt. Det var forresten ikke uvanlig å synge ut mot styresmaktene den gangen heller, så kanskje har han hatt den liggende helt siden da?

«Sometimes Is Just Blah Blah Blah» er en lovende tittel fra en sanger som kan synge «blah blah blah» og få det til å høres ut som stor kunst (hør på «Behind The Ritual» fra 2008). Nå kommer den som enda en tirade om å ikke stole på myndighetene, politikerne som sier at ting skal bli «better», og etterpå sier at de mente «the weather». Jeg synes virkelig at dette har en slags underlig, ungdommelig radikal sjarm fra en 76-åring. «Fighting Back is The New Normal» gir oss nostalgisk garasjerock med farfisaorgel. «Not Seeking Approval» har en herlig Motown-lyd. Alt dette hadde vært enda mer imponerende med større variasjon tekstmessig.

Omslaget kommer mot slutten av albumet, der Morrison går over fra å være smittevernekspert til å kommentere musikkbransjen, med et bedre glimt i øyet. «I Ain’t No Celebrity» handler om nødvendigheten av å synge, uten hensyn til å være berømt. «Fear And Self Loathing In Las Vegas» forteller om hans egen sceneskrekk. Aller mest fornøyelig er «Stage Name», der George Ivan Morrison forteller om artistnavn, som han synes er et rart fenomen å forholde seg til. «Wanna ask Ringo/ask Sting/tell me what about Pink» synger han, og videre, «If Thomas Woodward is Tom Jones/then I know I’m not alone/and if Cliff is Harry Webb/and Clive is Georgie Fame».

[ Elton John til Norge for siste gang, etter 40 konserter på 40 år ]

Den mye omtalte Oscar-nominasjonen hans er ikke med på albumet. Prisen gikk som mange ventet til Billie Eilish for James Bond-sangen «No Time To Die». Van Morrison var den eneste av de nominerte som ikke opptrådte ved utdelingen, siden han igjen var ute på veien og spilte. Han har turnert flittig i hele vår, og fortsetter i sommer – blant annet med konserter i Stockholm og Malmö, henholdsvis 8. og 10. juni. Og det skal han ha: Som en reaksjon på konsertstoppen opprettet han i fjor et fond for musikere fra Nord-Irland som ikke fikk spille offentlig under nedstengningen. «The Hardship Fund», for «de som er blitt forlatt av regjeringen».

Hovedpoenget er til slutt at Van Morrison fortsetter å gi ut svært innholdsrike album, med sanger som strutter av energisk vilje. I mengden av musikk i det nye århundret har vi bare ikke sjanse til å ta dem til oss på samme måte som «Astral Weeks», «Beautiful Vision» eller «Enlightenment» i forrige århundre. De nye platene er uansett gode å høre på når de kommer, bare for å la seg imponere over hvor lekende lett det går an å få det til å høres ut, hvor stort overskuddet kan være for mannen som regnes som en av verdens gretneste gubber.