Null, litt tull og mye gull for Bare Egil Band

5

Bare Egil Band

«Null»

Duplex

Folk er blitt reddere for spoilere enn for krig og sult, så jeg må nesten advare mot at denne omtalen kommer til å avsløre noen gode poenger i de nye sangene til Bare Egil Band. Frontmannen Egil Hegerberg må forresten for all del ikke forveksles med Ada Hegerberg. Egil Hegerberg er medlem i en lang rekke andre mer eller mindre hederlige band, men også sin egen herre. Her med et slags Ikke Bare Bare Egil Band, siden bandet etter hvert er blitt ordentlig godt.

I stadig større grad høres platene til Bare Egil Band ut som ordentlig musikk. Jeg vet ikke om dette er godt eller dårlig, men i et følgeskriv mener Bare Egil i kjent stil at det musikalske håndverket er upåklagelig «hvis man velger å se bort fra småpirk som låtskriving og sangstemme».

Låtskrivingen kjøper jeg tvert, sangstemmen er kanskje litt spesiell, men det er noe med både form og innhold som får meg til å tenke tilbake til de fantastiske sangene til Arild Nyquist og Arild Wiik fra 40 år tilbake. Dette er en stor hedersbetegnelse. Og «Null» er nok Bare Egil Bands beste utspill til nå.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Selv om dette ofte er sanger med et litt uhøytidelig innhold er det ikke noe tull med musikken. Bare Egil Band består jo ikke bare av Egil. Han har med El Cuero-veteranene Øyvind Blomstrøm (gitar) og Håvard Takle Ohr (trommer), Øystein Frantzvåg fra bandet til Sivert Høyem (bass) og Arthur «Dr.» Kay Piene fra The Switch (tangenter). Herlighet, de første akkordene på den idylliske åpningssangen «Min aller fineste utsikt» høres ut som det er Arthur Lees Love som skal til å spille igjen.

Hvordan er livet som Bare Egil? Det må være et lite helvete, slik det skildres i «Husker du meg», der sangeren må forholde seg til en lang rekke karakterer han mer eller mindre frivillig har møtt i sitt liv som popstjerne. Et litt mer alvorlig innslag er «Skifte mening». Et innlegg i debatten om det offentlige ordskiftet, den sangen som kommer nærmest protestsangen «Jo» fra forrige gang, med en humor som er svartere enn ellers på albumet.

Et av høydepunktene på albumet kommer nesten til slutt: «Hei, hei deLillos! (Hold opp med det!)». Denne ser tilbake på «Jeg og deLillos er uenige» fra forrige album, og den skuffende mangelen på respons fra denne gruppa på deres følgende album. I stedet kom deLillos med sanger om Bø og Kristiansand, med lokal koloritt som Bare Egil hevder er han har enerett på. Her trenger Lars Lillo-Stenberg seg på med en entusiastisk gitarsolo, til sangerens irritasjon. Dette kan være iscenesatt for effektens skyld.

Bare Egil Band utfordrer alle begreper om autentisitet i rocken, men er nettopp derfor et de et befriende innslag i den store, alvorlige sammenhengen.