Nye takter

Rødt og litt for blått

Angel Olsen ble for stille og følsom for en fredagskveld på festival.

Angel Olsen hadde begrenset gjennomslagskraft på Øya

4

KONSERT

Angel Olsen

Øyafestivalen

Amerikanske Angel Olsen har vært en alternativ kulthelt i noen år nå, men nådde ut til flere med fjorårets album «My Woman» - et av de aller beste for undertegnede.  Et godt grunnlag for å få en god festivalsommer. Dessverre klarte ikke Olsen å ta vare på muligheten.

Utgangspunktet ser bra ut. Angel Olsen leker ikke konsert. Bandet hennes er uklanderlig kledd i lyseblå dresser, hun selv har rød kjole på, de er et flott skue på scenen. Musikken matcher det visuelle. Likevel fungerer ikke dette optimalt konserten gjennom på Øya. Det er ikke bare hennes skyld.

Konserten begynner med «High And Wild» fra det forrige albumet, men ellers er det innhold fra «My Woman» som dominerer. Dette har noen herlige pågående rockellåter på den første sida, men er mer fintfølende og innadvendt på den andre. Og slik er konserten lagt opp også. Låtene blir stadig stillere, saktere og mer atmosfæriske. Det virker dessverre mot henne. Folk har veldig mye å si hverandre sånn tidlig på fredagskvelden Det dunker fra Hi-Fi-Klubben litt bortenfor. Vi mister konsentrasjonen. Angel Olsen ble et offer for de samme omstendighetene som tok konserten med Julia Holter på Øya i fjor.

Angel Olsen liker å dra ut sangene i lange versjoner. Skurrende lyd med mye ekko, skramlende, på grensen til famlende. Vi er vi ikke så nøye med det tekniske. Men tre gitarister skal ha toner med i laget, og de høres ikke ut som et veldig godt jamband. Angel Olsen tar det med godt humør, og det kan være en god idé å se henne igjen i en mer intim sammenheng senere. Rock er som kjent best på de små klubbene.