Zoom inn på Zara

5

Zara Larsson

«So Good»

Ten/Sony

Zara Larsson er fortsatt tenåring, men har vært Sveriges største nye popstjerne i flere år. Hun var fortsatt bare 15 da hun åpnet Nobelkonserten i 2013. Med «Uncover», som allerede var en ny skandinavisk standardlåt, men en stemme som det ikke gikk an å unngå å legge merke til i vrimmelen.

Siden har resten av verden fulgt etter. Den internasjonale karrieren kom i gang med «Lush Life», en uimotståelig jubellåt for sommeren 2015, som nå er den eldste sangen på hennes andre album. To år er lenge i en 19-årings liv. Fem av sporene har vært gitt på singel i løpet av de to årene siden «Lush Life». En sjette kommer i dag. Men fortsatt er det 12 nye sanger her også, som holder godt sammen med de allerede kvalifiserte hitlåtene.

«So Good» tar den industrielle framstillingen av popmusikk til perfeksjon. Det er ikke enkelt å telle hvor mange låtskrivere som er innom de 17 sangene, jeg har forsøkt og kommet til over 50, inkludert Ed Sheeran og Joakim Berg fra Kent, men også norske Stargate, Fred Ball, Ina Wroldsen og Joakim «Kid Joki» Haukaas. Her er knapt to låter som er produsert av samme team. Med umiskjennelige svensk tilstand høres så godt som hvert spor ut som en hit. Vi får ingen albumaktig helhet i tradisjonell forstand, men stemmen til Zara Larsson er limet som binder alt sammen. Det holder.

Zara Larsson har markert seg som en artist med sterke meninger – som hennes «hater alle menn»-utsagn på «Skavlan» i vinter. Vi skal holde oss unna en større diskusjon om dette her, men det er rom for å gi flere av sangene hennes et større personlig engasjement framover, en sterkere identitet. Nå er det aller mest imponerende å høre henne i «Make The Money Girl», som namedropper Sylvia Rhone og Julie Swidler, direktører i henholdsvis Motown og Sony Music, begge med massiv suksess de siste årene. På et rent lyttenivå er dette albumets beste låt.

Men herlighet, hvorfor skal man sitte og lytte når den etterfølges av spenstig dancehall i «Ain’t My Fault», med strenge ragamuffin-rytmer men samtidig entusiastiske håndklapp og koringer som tar den ut til et større publikum. Stargate-produksjonen «Sundown» bruker litt av den samme metoden, og utfordrer anstendigheten med å matche den nigerianske rapperen Wizkids effektive «get on the bounce»-linjer med påsmurte smurfestemmer. Frekt, men faktisk effektivt. Her er også mer lekende reggae i «Only You». Disse tre låtene kunne aldri forveksles med autentiske produksjoner fra Jamaica, alt her har en globalisert poplyd, men er likevel utført med eventyrlysten eleganse, og alltid uimotståelig fengende.

«So Good» slutter med «Symphony», egentlig en «featuring»-opptreden på den nye singelen til den umåtelig populære britiske klassiske/syntetiske crossover-gruppa Clean Bandit. Den er litt voksen folkelig i forhold til resten av innholdet, og får stå som et litt annerledes ekstranummer. Resten av «So Good» er selve lyden av den gode popmusikken i 2017, og litt fra 2016, og 2015.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen