En ny dag for Ruphus

Vi står foran en liten begivenhet i norsk rockehistorie. Ruphus gjorde sine siste konserter i 1981. I fjor kom de sammen igjen for en kort opptreden i forbindelse med en føråpning av museet Rockheim i Trondheim. Her kommer gruppa til å bli sentralt plassert i «Tidstunnelen», i 70-tallsavdelingen. Som en av de mest markante gruppene fra denne tida, og en av de første norske som slo gjennom i utlandet. «Norsk pop & rock leksikon» omtaler Ruphus som et av flaggskipene i norsk rock på 70-tallet.

Opptredenen i Oslo i neste uke er i større format enn i Trondheim. Ofte er det avgjørende hvilken besetning som kommer sammen for en sånn anledning. Ruphus tar denne gangen med alle besetningene på en gang. En lang rekke av alle de som har gått inn og ut av bandet skal være med på konserten på Rockefeller. 11 til sammen. Ruphus skiftet nemlig personell en rekke ganger i løpet av sine ti år.

Den første utgaven av Ruphus debuterte på frikonsert på St. Hanshaugen i 1971, under banneret «All makt til fantasien». Fantasien fortsatte å få spillerom rundt en ny besetning med Kjell Larsen (gitar) og Asle Nilsen (bass) i 1972. De ble fort et av de beste nye bandene i hele Norge. Debutalbumet «New Born Day» fra 1973 inneholdt «Coloured Dreams» og «Trapped In A Game», som begge er blant de store låtene fra norsk 70-tallsrock. Men 70-tallet var magre år her på berget. Da Ruphus blandet seg inn i spillet gikk det an å telle konkurrentene på en hånd: Prudence, Popol Vuh, Aunt Mary, Saft og Flying Norwegians. Junipher Greene var oppløst. Hadde det vært Bylarm i 1973 hadde det vært vanskelig å skrape sammen ti band som hadde noe å melde.

Sangeren Gudny Aspaas var Norges første profilerte kvinnelige rockestjerne. Hun hadde vunnet TV-konkurransen «Talent 70» med sin versjon av «Aquarius» fra «Hair», men det var langt fra «Idol»-oppstuss rundt begivenheten. Ingen singel lå klar for salg idet konkurransen var over, men hun ble litt senere spurt om å synge i Ruphus. Her kom hun til å sette en spiss på gruppas lyd med sin kraftige stemme. – Det var nok ikke så mange andre jenter som hadde sunget radbrekkende rock her hjemme, sier hun i dag. Gudny Aspaas sluttet etter det første albumet, fordi hun skulle ha barn, men kom senere tilbake, og sluttet igjen, to ganger til.

Mangelen på stabilitet førte nok til at Ruphus slet med å etablere en egen identitet. Riktignok var Kjell Larsen, Asle Nilsen og trommeslageren Thor Bendiksen fast mannskap, men sangerne i front kom og gikk. Å spille rock var risikosport. Det var i hvert fall ikke et yrke den gangen. De mest solgte norske rockeplatene kunne nå 10.000 eksemplarer, men Ruphus var aldri på salgslistene. Når det kom ei ny plate kunne den bli spilt på radio en gang eller to. Det var ingen musikkpresse, og moderat dekning av rock i aviser ellers. I Oslo kunne gruppa spille på Club 7, men spillestedene rundt i landet var få. Gamle presseklipp viser at Ruphus gjerne opptrådte for noen hundre interesserte i de største byene. Popgrupper skulle helst spille fire ganger tre kvarter til dans. Ruphus var nominert til Spellemannpris, men det var Vømmøl som vant. Harde tider, kort fortalt.

I serien med plater basert på TV-serien «Historien om norsk rock» var Ruphus med på «Vol. 6: Progressiv rock 1971-1977». Dette med «progressiv» var egentlig helt unødvendig. Det var dette som var norsk rock. Punktum. Men Ruphus tilhørte nok progrocken til å begynne med. Det andre albumet, evigunge «Ranshart», var sterkt inspirert av Yes, med den nye sangeren Rune Østdahls lyse stemme som minnet om Jon Anderson. Men de hørte også mye på Weather Report, Chick Corea og Herbie Hancock, og fra det tredje albumet «Let Your Light Shine» (produsert av Terje Rypdal) gikk gruppa i retning av jazzrocken som skulle ta dem et stykke videre ut i verden.

Ruphus hadde som alle andre norske band ambisjoner om å bli verdensberømte. De dro på noe de kaller en «måfå»-turné til Tyskland. Her opprettet de nye kontakter, og en ny turné i 1976 gikk over all forventning. De flyttet, og i tre år bodde de utenfor Hannover. De ble ikke rike her heller, men tjente i alle fall penger til mat og drikke. «Ruphus aus Norwegen» ble et begrep i Tyskland. Slik unngikk de også å bli forvekslet med amerikanske gruppa Rufus, med Chaka Kahn i spissen, som hadde sin storhetstid i samme periode. Etter utgivelsen av albumet «Man Maid» i 1979 begynte likevel tålmodigheten å ta slutt. Guttene i bandet dro på turné til Jordan, Libya og Syria, med Baccara!

Konserten fredag kommer hovedsakelig til å være basert på de tre første platene til Ruphus, som nok er de som har holdt seg best. Om de ikke fikk den oppmerksomheten de fortjente opprinnelig, er i alle fall de fleste albumene deres tilgjengelige i dag. Gruppa bedyrer at dette er siste sjanse til å høre dem på scenen. For Ruphus krever sitt, forteller Asle Nilsen: – Det krever mye øving. Det går ofte fort, låtene har mange rare taktarter og spesielle tonearter. Med mange figurer som skal sitte. Dette er ikke lett musikk.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen