Rå kraft fra Neils roteloft

KONSERT

Neil Young And His Electric Orchestra

Oslo Spektrum

Publikum: 9.000

Karakter: 6

Se flere bilder: Neil Young i Spektrum Se flere bilder: Neil Young i Spektrum

Aldri har Oslo Spektrum virket så intim, aldri har den kalde arenaen rommet så mye varm energi som da Neil Young og hans Electric Orchestra drysset gammel storhet utover blanke isser og grå hår. Og som bonus la han smilende to splitter nye og tidligere uhørte låter på bålet.

For en gangs skyld greide ikke publikum å følge utladningene som ligger i Neil Youngs gitarspill, idet han la full tyngde bak hans mest kjente og publikumskjære låter. Og det som gjorde denne Neil Young-konserten til en opplevelse utenom det vanlige, er den rå tilstedeværelsen som ligger i det seks låter akustiske settet som er en fast installasjon under denne turneen, kombinert med en overskuddsenergi i mannen selv som er en fryd å bevitne.

Hogg løs

Mange har sett Neil Young før i løpet av festivalsommeren, som under praktoppvisningen på Roskilde i juli. I Spektrum omstilte han seg til et mindre, innendørs show med et sceneoppsett som er noe av det mest sjarmerende vi har sett. Det var som en fargerik blanding av fysikk på roteloft, et filmsett fra 30-tallet og en støvete låve, og fra krokene halte han fram både bortgjemte låter, tilårskomne instrumenter, en gammel avkjølingsvifte, store spotlights og en egen tekstplakatmaler som sto bakerst på scenen og utformet mer eller mindre kunstferdige plakater med låttitler som ble trøstig plasserte på et staffeli etter hvert som bandet harvet dem i gang.

Men om roteloftet lurte det noe mandagsslappe og tildels godt voksne publikummet til å tro at dette kunne bli en rolig konsert, tok Neil selv liten notis av dette aspektet idet han hogg løs på «Love And Only Love» som langt og gitarutglidende åpningsnummer, før han lot «Hey Hey My My (Out Of The Blue)» rumle tung, seig og insisterende. Konsertens potensial ble kort etter understreket av en lummer «Cortez The Killer» og søtt sting av en «Cinnamon Girl».

Verdt å lytte til

Drømmeutvalget av låter, det fandenivoldske humøret og Youngs vilje til å være tilstede er fellesnevnerne under en overskuddsturné som følger i kjølvannet av den politiske «Living With War»-turneen, filmen «CSNY: Deja Vu» og den nesten personlige kampen mot president Bush. Nå står de gamle låtene i sentrum, og han spiller dem med fornyet energi og trangen til å blåse lungene rene. Lyden han maner fram av gitaren er demonisk, dronende og manipulerende, framoverbøyd over gitaren som i stormkast gir han nytt liv til slitte låter.

Lyden i den ofte håpløse konsertarenaen er krystallklar og bidrar til at selv i feedbackkaskadene føltes konserten som en intim, rørende seanse, med Youngs karakteristisk nasalmelankolske stemme som perfekt følge. Når han så roer det hele ned i et lengre akustisk mellomspill, framfører han de ladete bitterpillene med sjelden innlevelse, og det som kunne vært en sliten vandring langs «Harvest»-stien blir en levende påminnelse om hvorfor Neil Young fortsatt er en det er verdt å lytte til, også når han er nostalgisk.

Han gjør «Helpless» med bredt akustisk bandkomp, han setter seg ned med harmonikken bak et Tim Burtonsk pumpeorgel av gotisk format og forretter det ene av kveldens definitive høydepunkter med en sakral og lidende vakker «Mother Earth», før han alene med gitaren går inn i skyggene og blottstiller «Needle And The Damage Done». Så spiller han seg opp i knestående igjen med «Unknown Legend», og reiser seg med en nydelig «Heart Of Gold» og en forrykende deilig «Old Man», før bandet presenteres og han historisk åpner den avsluttende elektriske økten med to splitter nye låter, kun spilt en gang før hver. Toeren kom etter et sleivete rop på «See Change» (eller er det «Sea Change»?), fra en våken fan, som først får Young til å replisere at nei, den prøvde de forrige kvelden i Göteborg. Da framsto den mer som en arbeidsjam enn som en ferdig låt. Egget av oppfordringen dro han likevel til og ga Oslo-publikummet det som nå virket som en perfekt ferdig låt, med et fengende og korende refreng, lett, drivende og med en global tekst som poengterer et ønske om forandring før det er for sent.

Forandre verden

Men før den spilte han «Just Singing A Song Won't Change The World». Jeg er sikker på at sangen er et åpenbart svar på spørsmålet Young fikk da han møtte pressen, deriblant Dagsavisen, i Berlin i februar etter premieren på «CSNY: Deja Vu». Kan en sang fortsatt forandre verden, ville en vite. Den gang svarte han: - Jeg vet musikken har mistet sin kraft til å forandre verden. Verden i dag er et annerledes sted enn den var, det er en tid for vitenskapen og fysikerne og for viljen.

Sangen er en voldsom, positivt ladet og episk rocker i «Rockin’ In The Free World»-stil, og slik framstår «Just Singing A Song...» allerede som en stor låt i Young-katalogen. Avrundingen med «Get Back To The Country» før «Powderfinger» ble nesten symbolsk i rekkefølgen, spesielt når han så dundret løs på tidenes tyngste versjon av nettopp «Rockin’ In The Free World» til slutt. Om han nå tar feil, at det likevel er slik at bare det å synge en sang kan forandre verden, ja så skjedde det der og da. Man blir som fjetret sittende å høre, se og lure på hvor den gamle mannen tar kraften fra. Som et ustoppelig ras nådde han det magiske høydepunktet under avslutningen før bandet bukket seg av scenen, til spent forventning til turneens obligatoriske avslutningsnummer: En versjon av Beatles’ «A Day In The Life», ubeskrivelig bra tolket med et crescendo som når ufattelige høyder.

Bare en artist av Neil Youngs storhet kan gi seg i kast med en slik låt og overvinne den som om den var hans egen, og den fantastiske måten han gjorde det på i Oslo Spektrum viser hvorfor han denne gangen trenger bare ett ekstranummer. Det eneste ene.