Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
Neil Young størst
Elektrisk med Neil Young i Roskilde lørdag. Foto: Erik Norrud
Neil Young kom tilbake til Roskilde etter sju magre år. Han gjorde den beste
konserten festivalen har sett siden sist han var her.
KONSERT
Neil Young
Roskilde
Publikum: Ca. 50 000
Karakter: 6
Neil Youngs forrige opptreden i Roskilde, i 2001, er en av festivalens mest legendariske kvelder. Publikums fokus mot én konsert her har vel aldri vært større enn mot Youngs gjenkomst i år. Forrige gang spilte han sammen med sine gamle følgesvenner Crazy Horse. I år kom han med Ben Keith (gitar og steelgitar), Rick Rosas (bass), Chad Cromwell (trommer), Larry Cragg (banjo), Anthony Crawford (piano) samt kona Pegi Young på kor. Kollektivt kjent som The Electric Band.
Og elektrisk skulle det bli.
Neil Young begynner med ”Love And Only Love”, en pen sang som han sin vane tro forsterker med masse feedback og bitende gitarspill. Med en energi som de fleste andre sparer til siste låt. Han gjør den kort. Bare 10 minutter. Men vi vet allerede at dette blir en god konsert.
Han går videre til å forklare oss hva som menes med ”å ikke spare på kruttet”: ”My My Hey Hey”, allerede som andre låt. Det buldrer, braker, spraker og hva dere vil. Så tøft at det nesten ikke går an. Etterpå ser vi på storskjermen at han flirer lurt. ”Der fikk dere den”, liksom. ”Powerfinger” følger. Det er bare å måpe. Neil Young har bestemt seg for å gi Roskilde en leksjon av store låter. Her kommer ”Cinnamon Girl” og ”Fuckin’ Up” i rask rekkefølge. Og en sang fra ”vår venn Bob”, ”All Along The Watchtower”, der han utfordrer Jimi Hendrix’ versjon av sangene.
Etter så mye ståk og ståhei er det på tide med et akustisk sett. Med Don Gibsons ”Oh Lonesome Me”, hans egen ”Mother Earth”, og “Needle And The Damage Done”. Til og med “Heart Of Gold”. Ikke fritt for at noen og enhver kan synge med på rimet ”and I’m getting old”. Når ”Old Man” kommer rett etterpå kunne vi godt gjort oss morsomme på hans bekostning, men hvem låter yngre og sprekere enn dette i festivalsommeren i år?
Det store publikum som bare kjenner Neil Young fra ”Harvest” får enda en godbit. En sjelden framførelse av ”Words (Between The Line Of Age)”. Nå er strømmen tilbake i gitaren. Neil Young tar Roskilde inn i natta med kveldens lengste låt: ”No Hidden Path”. Vi glemte å ta tida, men den kunne bare fortsatt helt til høsten for vår del. Den ene gitarsoloen tok den andre, og verden var vidunderlig i det vi anslår til en halvtimes tid. Det kunne stoppet der. Men mirakelmannen hadde et kunststykke til oppe i ermet. Han kom tilbake for ett ekstranummer: ”A Day In The Life”, låten som setter et ettertrykkelig punktum for ”Sgt. Pepper”-albumet til The Beatles. En sang man skulle tro det var umulig å gjøre en god coverversjon av. Young tok den på strak arm, og vi bare frydet oss ved tanken på hvordan han skulle takle den berømte, monumentale sluttakkorden. Den kan ikke beskrives. Bare forsøk å tenke dere.
”Roskilde! Verdens beste festival”, roper Neil Young fra scenen. Når det kommer fra verdens beste mann må vi nesten tro det!




