John Prine er død

Den amerikanske countrysangeren John Prine døde tirsdag, som følge av komplikasjoner fra koronaviruset. Prine var en av de beste i sitt slag.

John Prine døde på sykehuset Vanderbilt University Medical Center i hjembyen Nashville, bekrefter familien i amerikanske medier. Han ble 73 år gammel. Han hadde vært innlagt siden 26. mars, etter å ha fått påvist koronasmitte.


John Prine var en av de mange med såkalt «underliggende sykdommer» som døde av korona. De som så ham på scenen i Oslo Konserthus 9. februar konstaterte at det nærmest var et mirakel at han fortsatt kunne gjør så sterke opptredener, med en så lang og tung sykdomshistorie som han har hatt. Dessverre skulle dette bli en av hans aller siste opptredener.

Les også: Bob Dylans "Murder most foul" er et lys i mørke tider

– De unge har omfavnet musikken min med kjærlighet i det siste. Når jeg ser utover publikum er de fra tenåringer til folk med rullator. Ting kunne ikke vært bedre, sa Prine til NTB før konserten i vinter. 

"Over her i E-Street er vi knust av tapet av John Prine. John og jeg var "de nye Dylans" sammen tidlig på 70-tallet. Han var alltid den vennligste fyren i verden, en nasjonalskatt, og en låtskriver for evigheten", skriver Bruce Springsteen nå på Twitter.


John Prine tilhørte lenge det store sjiktet av kulthelter, artister som noen få liker svært godt. Den store anerkjennelsen kom sent. Han hadde et godt navn i countrymiljøet siden tidlig på 70-tallet, men ble først et kjent navn her hjemme da Nanci Griffith spilte inn «The Speed Of The Sound of Loneliness», med god hjelp fra komponisten selv, i 1993. Denne sangen kom i en norsk versjon i fjor, med Tove Bøygard og Tom Roger Aadland («Farten til lyden av einsemd»).

John Prine var på Down On The Farm-festivalen i Halden i 1996, men etter hva vi vet var hans første opptreden i Oslo i Konserthuset i 2002, i ei supergruppe med Nanci Griffith, Emmylou Harris, Elvis Costello og Steve Earle, for aksjonen mot landminer. En opptreden som understreket Prines karakteristiske gode humør, selv om sangene hans kunne være alvorlige nok.

Les også: Neil Young synger hjemmefra - en samfunnskritisk stemme


På plateomslaget på debutalbumet i 1971 sitter Prine på en stabel høyballer, sannsynligvis for første og siste gang i sitt liv. Det kan hende at flere hadde oppdaget ham om de hadde siktet lenger, for Prine kom seg ikke ut av de indre countrykretsene, i et tiår med strenge krav til sjangere. Denne debuten er nemlig ualminnelig fin. Ikke så ofte nevnt i den helt store sammenhengen, men «John Prine» er virkelig et klassisk album, med en rekke sterke sanger. 


«Sam Stone» er den mest kjente av dem, om Vietnam-veteranen som fikk det ekstra vanskelig når han kom tilbake fra krigen. Minst like fin er «Hello In There», en sang mange vil kjenne fra «Diamonds And Rust»-albumet til Joan Baez. «Paradise» er tro mot gamle countrytradisjoner, og ble senere spilt inn av spilt inn av Johnny Cash, John Fogerty og Everly Brothers.Ikke fullt så kjent er «Your Flag Decal Won’t Get You Into Heaven Anymore», enda en protestsang, nå om at det ikke er nok å flagge nasjonal patriotisme og tro at man automatisk er frelst. 


John Prine var en av fire låtskrivere (med Steve Goodman, Rodney Crowell og Guy Clark) som Johnny Cash i sin selvbiografi («Cash») fortalte at han hentet inspirasjon fra. Bob Dylan roste Prine for hans «pure Proustian existentialism», og Roger Waters siterer linjer fra «Sam Stone» i introduksjonen til «Post-War Dream» på Pink Floyds «The Final Cut».

– Jeg har hørt alt av John Prine, sa Åge Aleksandersen i et intervju med Dagsavisen i 2012. I 2015 lagde de senere års største nye countrystjerne, Kacey Musgraves, sangen "Burn One With John Prine" til ære for ham, og fikk også framført den på en konsert mens Prine satt ved siden av og hørte på. I januar i år fikk John Prine en æres-Grammy, en Lifetime Achievement Award, for lang og god tjeneste.

 Les oså: Kacey Musgraves har laget årets beste album


John Prine ga ut 18 studioalbum. I over ti år var det stille, før han kom tilbake i 2018 med «The Tree of Forgiveness». Et svært gledelig gjenhør. «Det er levd liv i hele uttrykket hans. Stemmen er litt rusten, men desto mer inntrengende og full av god erfaring. Og dårlige erfaringer. Her er sanger om både gode («I Have Met My Love Today») og dårlige («No Ordinary Blue») dager. Den overordnede følelsen er av et feelgoodalbum uten store fakter og påtatte følelser. Bare låtskriving av beste merke», sto det i anmeldelsen her i Dagsavisen.


 «Tree Of Forgiveness» sluttet med «When I Get To Heaven», som for en mann i John Prines alder kunne vært en skikkelig tårevåt affære om hva som var i vente. I stedet var han hemningsløs morsom i beskrivelsene av de festlige gledene som venter i det hinsidige. Vi kan bare be om at forventningene hans blir oppfylt.