Jan Erik Kongshaug er død

Lydteknikeren og musikeren Jan Erik Kongshaug er død, 75 år gammel, etter lengre tids sykdom. Han rakk heldigvis å oppleve en rekke hyllester i sitt siste leveår.

Vi som  leste den lille skriften på plateomslagene har sett navnet til Jan Erik Kongshaug i en liten mannsalder. Etter hvert fikk han også mer av den offentlige oppmerksomheten han fortjente. I januar var en lang rekke av landets mest framstående musikere til stede på en tilstelning på Cafeteateret i Oslo, der Kongshaug ble hedret med Kongens fortjenstmedalje. I mars kom flere av de samme musikerne, og ganske mange andre, sammen for en festival på Cosmopolite, der lydteknikeren ble feiret tre dager til ende. Jan Erik Kongshaug fylte 75 år den 4. juli.

Jan Erik Kongshaug er først og fremst kjent for sitt arbeid for det tyske plateselskapet ECM, fra 1984 i hans eget Rainbow Studio på Dælenenga, fra 2004 i et nytt Rainbow ved Akerselva. Sammen med produsenten Manfred Eicher skapte han en ny estetikk, og bidro til at norsk jazz fikk et internasjonalt godt rykte.

– I Jan Erik Kongshaug fant jeg en partner som delte de samme ideene, med lidenskapen og galskapen som skal til for å holde på dag og natt. Som når Pat Metheny ville mikse innspillingene 17 timer i strekk, fortalte Eicher, da de to var sammen igjen for å markere at Nasjonalbiblioteket tok over de gamle originalbåndene fra ECMs innspillinger.

Les også: Lydkongen Jan Erik Kongshaug blir hyllet med egen festival (DA+)

Trommeslageren Jon Christensen fortalte oss en gang om det som er kjent som ECM-estetikken, som for de norske musikernes del også ble omtalt som en nordisk lyd av lyttere i utlandet:

– Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug fant ut hva slags lyd de ville ha. Alle instrumenter skulle være klare og ha sin personlighet. Siden musikken ikke har vært basert på bebop og tradisjonell jazz, i og med at vi gikk bort fra den amerikanske formelen og spilte som vi gjorde, så måtte man ha en knagg å henge musikken på. Da ble det mye «Norge», «oppi der», «lange vintre», «kaldt», «kjølig», «isbjørner i gatene» eller «det svinger ikke», forklarte Jon Christensen.

Da Manfred Eicher kom til Oslo i 1970 for å gjøre sin første ECM-innspilling med Jan Garbarek («Afric Pepperbird») forsøkte de først i et studio på Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden. Opptakene var ikke tilfredsstillende. Derfor havnet de i Arne Bendiksen Studio, der Jan Erik Kongshaug var tekniker.

Av over 1.500 utgivelser på ECM er rundt 250 spilt inn i Norge. Selskapet introduserte norske navn som Jan Garbarek, Terje Rypdal og Tord Gustavsen til den store verden, og store internasjonale stjerner som Keith Jarrett, Chick Corea og Pat Metheny kom til Oslo for å spille inn platene sine med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Senere ble Kongshaug fløyet over til Power Plant-studioet i New York når Metheny skulle lage nye plater.

Kongshaug var med på å starte Talent Studio, der mange av 70-tallets mest populære plater ble spilt inn. At han var tekniker på plater i seriene «Treff», «Countryfest» og «Frem fra glemselen» er mindre kjent. Han står også bak lyden på rundt 3.000 album som ikke er på ECM, fra «Minor Earth Major Sky» med a-ha, til «Rett og slett livet» med deLillos i 2014. Og så kan man jo spørre hvem denne Eric Kingshill er, teknikeren på det svært suksessrike albumet til Gary Holton og Casino Steel fra 1981. Men det er og blir innspillingene for ECM han først og fremst er kjent for.

– Gjennom jobben for Eicher og ECM fikk jeg haugevis av kontakter. Jeg hadde valget mellom å dra ut for å tjene større penger, eller starte opp for meg selv. I Norge fantes det ikke ett bra studio på den tida. Siden har jeg alltid vært først ute på lyd. Og jeg angrer ikke på at jeg ble her, fortalte Kongshaug til Dagsavisen i 1999. Han la til at han håpet at det fortsatt ville være bruk for ham i noen år til. Og klientene fortsatte å strømme på i et nytt århundre, til han solgte sitt Rainbow i 2017, av helsemessige grunner.

Tidligere i år kom en nyutgivelse av Ketil Bjørnstads «Rainbow Sessions», med de siste opptakene som ble gjort i det opprinnelige Rainbow-studioet i 2004, og de første opptaktene fra det nye. Å jobbe med Jan Erik Kongshaug i Rainbow beskrives som en drømmelignende tilstand av Bjørnstad i omslagsteksten til dette albumet. Blant de medvirkende på festivalen var også Mathias Eick, som sa noe av det samme da planene for Kongshaug-festivalen ble presentert:

– For meg var det en barndomsdrøm å få jobbe med Jan Erik Kongshaug i Rainbow. Da jeg var liten døpte en kamerat og jeg om gutterommet til Regnbuen. Der satt vi og hørte på plater med Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, og Bendik Hofset, og andre stjerner han hadde skrudd lyden for, fortalte Eick oss.

I forbindelse med Kongshaug-festivalen kom det også en boks med Jan Erik Kongshaugs egne plater, «The Other World» (1999) og «All These Years» (2003). Det siste av disse kom opprinnelig med et nydelig bilde av et gammelt staselig radiokabinett på omslaget, med bunker av grammofonplater oppå.  Kongshaug begynte å spille gitar i tenårene, inspirert av Barney Kessel, Wes Montgomery og Kenny Burrell. Han  viste et beundringsverdig spenn som musiker, fra jazz til gammeldans, og er spellemannsbelønnet i gruppa til felespilleren Sven Nyhus.

Les også: Fra 2017: Mange musikkelskere har hatt det som unger i godtebutikken den siste uka (DA+)

Plateboksen hadde  med en 100 siders bok, med en lang, lang rekke hyllester fra musikere, og andre som har blitt berørt av Kongshaugs lyd. En av dem som har jobbet utelukkende med Kongshaug i studio er Jan Erik Vold, som nå sammenligner ham med Alf Prøysen og Theodor Kittelsen, med en evig tilstedeværelse i norsk kultur. 

I sin hilsen i boka legger Jan Garbarek vekt på Kongshaugs beroligende evner. Flere musikere har antydet at Jan Erik Kongshaugs rolle i studio har gått langt utover plikten som tekniker. Mens det er opplagt hva en tekniker gjør under innspillingen, er produsentens rolle i en plateproduksjon ikke klart definert. Det har vært antydet at Kongshaug spilte en mer aktiv rolle i mange produksjoner enn han er kreditert for, og ikke minst at han har reddet mang en session når forholdet mellom produsent Manfred Eicher og musikerne begynte å bli anstrengt. 

I 1982 fikk Jan Erik Kongshaug «Årets Diplom» under Spellemannprisen i 1982, for sitt arbeid i kulissene.

– Hva kreves for å bli en god lydtekniker, spurte programleder Åse Kleveland.

– Det krever tid. Mange tror at man kan begynne og være god med en gang, men det er utrolig hvor mye nytt man lærer stadig vekk, sa Kongshaug. Han la til at det var en fordel å være musiker selv, og kunne se det fra den siden også.

– Det er utøverne som er de viktigste. Om de spiller bra, og sånn, sa han da. I intervjuet med Terje Mosnes årets plateboks gjentok Jan Erik Kongshaug det som er blitt hans mantra, som han også sa i en kort takketale da han fikk sin fortjenstmedalje: Hvis musikken høres bra ut, så er det fordi musikerne er gode. Det er en kledelig beskjedenhet som ser ut som å gå som en rød tråd gjennom hele arbeidet til Jan Erik Kongshaug. Han kommer til å bli savnet i norsk musikkliv.