Nye takter

Her er de beste platene i 2020 - så langt

Norsk musikk fortsetter å vise seg fra sin beste side – eller, beste sider så mangfoldig som tilbudet er. Her er noen av de fineste utgivelsene så langt i år.

Bilde 1 av 20

(Klikk på de enkelte titlene for å lese full anmeldelse)

Ole Paus og Motorpsycho sammen låter akkurat så samstemt kontrastfullt som det ideen varsler. Norsk viserocks evige samvittighet møter trondheimsrockens verdensstjerner, begge kompromissløse petimetere fra hver sin generasjon. Det er udiskutabelt at de hver for seg har skapt noen av norsk musikks største øyeblikk, men det var ikke gitt i utgangspunktet at de skulle skape ett til i fellesskap. Så kommer albumet «Så nær, så nær» som et monument over noe som har vært og over nytt håp.

###

Mimmi Tamba legger ikke fingrene mellom når hun i låten «Happen» på albumet «Semper Eadem» slår fast at: «I wanna be where it happens». Mimmi Tamba er definitivt der det skjer, som en usedvanlig talentfull artist mange har et forhold til henne fra teaterscenen, ikke minst de mange tusen som har sett Det Norske Teatrets oppsetninger av «The Book of Mormon» av og David Bowie-musikalen «Lazarus». De 11 låtene danner om ikke en historie, så i det minste et dramatisk sveip over en tid, en skikkelse og et slags sted.

###

Silja Dyngeland ble kjent som Silja sol da hun ga ut sitt første album i 2015, og umiddelbart ble nominert til Spellemannprisen i viseklassen. Siden har hun  har vært en av de fineste stemmene i norsk popmusikk. Som forrige gang, med «Ni liv», er det en større elektronisk lyd som dominerer. Høydepunktet kommer et stykke ut på albumet, med «Løgneren», en storslått popstund, med sin 80-talls Hi-NRG-disco. Litt før har vi hørt noe lignende i «Frodig», som blir Silja Sols New Order-nummer. Alt uten sammenligning for øvrig.

Det er åtte år siden sist den briljante låtskriveren Sjur Lyseid ga ut album med prosjektet Little Hands Of Asphalt. Han slapp en låt på norsk i 2016, men det bra at han er tilbake på engelsk. Dette er hans format: De lange, ordrike, litterært anlagte sangene. Med dem som til enhver tid (rettere sagt, en sjelden gang) utgjør Little Hands of Asphalt, lager Lyseid vakker, melankolsk og original popmusikk. Klassisk og moderne på samme tid.

###

Cezinando oser en selvsikkerhet rundt musikalsk stil og identitet, som er mer distinkt enn noen gang tidligere. Han virker langt mer bevisst sin egen stemmekapasitet, og utviser sylskarp humoristisk timing i møtet mellom tekst og vokalrytmikk. Det harseleres gjennomgående rundt mørke sinnsstemninger og samtidseksistensialisme – og ikke så lite på egen bekostning. Arrangement, diktning og vokal går opp i en høyere enhet, der ingenting kjennes unødvendig, men fullendt, og kontrastene mange.

###

«Church Of lmagination» er en mesterøvelse i Karin Parks evne til å både lage avansert og eksperimentell musikk, samtidig som hun snakker rett til sanseapparatet. Det er både eksperimentelt og intelligent, uten å bli emosjonelt distanserende. Arrangementene kan både være lekne og underfundige, og samtidig besette en rå intensitet, ta grep om halsen din og snakke rett til sanseapparatet. Det harmonerer, men nekter samtidig å være med på reglene.

###

Nils Bech gjør aldri noe halvveis. Heller ikke på albumet «Foolish Heart», der de åtte låtene utforsker følelser og valg knyttet til et fra artistens side uttalt samlivsbrudd etter åtte år. I lys av dette tar sangene opp i seg dypereliggende tanker om sorg og tvil, om utvikling, alder og kunst som et springbrett for formidling av et rikt spekter av følelser og erkjennelser. Det er et tvers gjennom vakkert, sårt og storslått album.

###

Kvintetten Hegge – med navn etter bassist Bjørn Marius Hegge – hentet hjem Spellemannsprisen på første forsøk fra 2017. De steg inn på den norske jazzscenen med en dunst av sekstitallets jazzklubber etter seg. Det er i dette landskapet de fortsatt befinner seg på oppfølgeren «Feeling». Med låter bygd opp rundt noen tydelige tema driver bandet kollektivt inn i soulfylt landskap av duvende groove og leken improvisasjonskunst. Det skal godt gjøres å ikke bli forført av grooven på nok et godt album fra Hegge.

###

Morgonrode fikk i vår Spellemannprisen for fjorårets beste folkemusikkalbum. Da var denne oppfølgeren nettopp kommet ut. Her fjerner de seg igjen godt fra folkemusikkens utgangspunkt, for å gå langt inn i det ukjente. Morgonrode er igjen rått og innovativt, medrivende og uhøytidelig.

###

«Let Her Breathe» handler om kjærlighet på flere nivå, fra store høyder til dypeste bunn. Det er også et album som utnytter spennet og spenningen mellom elektronikk og akustikk. Stemmen til Emilie Nicolas er like strøken og ren som før, der den bukter seg rundt i sangene, fortsatt med mye igjen av den lekne jazzfølelsen som hun har vokst opp med. Emilie Nicolas har selv stått for vokalproduksjonen, som er en av albumets sterkeste sider.

###

Sondre Lerche holdt en høy profil under koronasesongen, og kom også ut av den harde tida med et album som belønner de som har ventet tålmodig. I tittelsangen synger Lerche om lengselen etter de sangene han aldri kan håpe å finne. Da gjelder det i alle fall å finne noen som ligner. Da skjer det kanskje en vakker dag at man havner i tilstander som i «Why Would I Let You Go» her. Dette hever seg mot opphøyd popkunst. Fra en fortsatt forholdsvis ung mann som har hørt mye på de fineste i faget, og vil gå like langt mot perfeksjonen selv.

###

Kvelertak er tilbake med den nye sangeren Emil Nikolaisen. Knallhardt og tungt, men også med nyansene, de massive veggene spikret opp med tre gitarer på rad, og Nikolaisens vokal blir et snerrende, gnurende instrument i seg selv, enten lyden kan klassifiseres som thrash, metal eller pønk eller alle bestanddelene blandet sammen. Hadde vi bare kunnet høre hva han synger også.

###

Det femte albumet til Stein Torleif Bjella er mer enn enda flere «vonde visu». Uansett har vi vent oss til at de er så gode å høre på at vi gjerne tar en runde til. I over 20 år har perfeksjonert å gjøre lokale forhold til gjenstand for sang og musikk som gir gjenklang i hele landet. Igjen kan vi i tillegg bemerke at disse sangene hadde vært helt strålende om de så hadde blitt sunget på generisk popengelsk. Heldigvis kommer de komplett med alle disse innholdsrike fortellingene som gjør Bjella til en artist i særklasse.

###

Musikken til Evigheten skiller seg ut, med stemmene til sangerne Tonje Indrehus, Iselin Børve Toft og Mathilde Saune, alle fra koret Multa Paucis, som synger samtids- og folkemusikk. Dette tar de med seg videre inn i Evigheten, der musikken ellers er produsert av Njål Paulsberg. Han smelter klangen fra de tre stemmene sammen med elektronisk poplyd, til et uttrykk som gir Evigheten til et sterkt særpreg i den store sammenhengen.

###

Det er 35 år siden vi stiftet bekjentskap med deLillos. Det er et interessant tankeeksperiment å snu tidslinja bakover 35 år fra den gangen, og prøve å tenke seg hvor mange sangere og musikere som hadde vært kjent siden 1950, som man fortsatt moret seg med og tok på alvor i 1985. «Enda en sang med deLillos» er en lett selvironisk sang som kommer til slutt på dette albumet. For å sitere en gammel sang, «jeg merker at det skjer igjen» med en gang plata snurrer rundt, og det er for sent å stoppe nå.

###
###

Vi tar til slutt med to EPer, til gjengjeld to av sesongens absolutte høydepunkter. Med to sangere som ble Nye Takter-favoritter med sine debutalbum, og etter en tids forberedelser endelig er tilbake med ny musikk. Charlotte Dos Santos fortsetter sin ferd i det delikate laget mellom soul og jazz, med svært gode sanger som framhever en formidabel stemme. Vaarin ligger mer i en poptradisjon med stor sans for flotte ballader, men ellers kan vi akkurat det samme om henne.

Mer fra Dagsavisen