Chick Corea er død

– Min tilnærming er utfordringen i noe ukjent, sa Chick Corea da vi møtte ham i Molde i 2000, som den første Artist In Residence på festivalen. Han var for lengst en legende, med sitt lekne, virtuose pianospill, og en vilje til å til å utfordre stilartenes begrensninger.

Chick Corea ga ut en liten rekke album mot slutten av 60-tallet. «Now He Sings, Now He Sobs» er nok det beste, men fikk ikke sin fortjente oppmerksomhet før etter hans gjennombrudd på 70-tallet. Corea ble først lagt ordentlig merke til da han spilte med Miles Davis på hans klassiske album «In A Silent Way» (1969) og det påfølgende, banebrytende «Bitches Brew» i 1970. I årene som fulgte ble Corea selv i en periode et hetere navn enn mesteren selv.

[ Les også: Miles Davis med Chick Corea - best på Fillmore! ]

Chick Corea begynte å gi ut plater på det banebrytende tyske plateselskapet ECM, og slo for alvor gjennom som soloartist med albumet «Return To Forever» i 1972. Her kunne vi høre noe av den mest delikate, luftige og livsglade musikken som er spilt inn, ikke minst i samspillet med sangeren Flora Purim. Han brukte Return To Forever som gruppenavn videre, og kom med det like godt likte albumet «Light As A Feather» i 1973.

[ Les også: Jan Erik Kongshaug var lydenes konge ]

Samtidig ga Chick Corea duoalbumet «Crystal Silence» med vibrafonisten Gary Burton, spilt inn i Oslo med Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug i studio. De tre sistnevnte albumene var en del av standardinventaret på utallige norske studenthybler i 70-årene. Dette er musikk jeg i alle år har brukt for å lokke sånne som tror at jazz er farlig inn i musikkens magi. Spill «Return To Forever» eller «Crystal Silence», så er det fort gjort.

De latinske tendensene ble perfeksjonert på «My Spanish Heart» i 1976. Men noe av det Corea gjorde med Return To Forever de samme årene falt i 70-tallets fusionfelle, der teknisk briljans overstyrte det mer følelsesladede. Jeg har alltid likt ham bedre med flygel og elpiano enn synth, men med sine Elektric Band og Akoustic Band hadde han noe for alle.

[ Les også: ECM åpner arkivene  ]

Den nevnte sommeren i Molde spilte Chick Corea sammen med det langt yngre Trondheim Jazzorkester, på en konsert som det fortsatt går gjetord om, og som også kom ut på plate. Samspillet satt så godt at han kom tilbake for en turne med orkesteret i 2001, og igjen i 2006. Jeg så ham sist på jazzfestivalen på Kongsberg i 2018, en så varm ettermiddag, i et så fullt, hus at det sikkert gikk ut over konsentrasjonsevnen på scenen like mye som i salen. Vi kommer til å huske ham best fra noen av de aller, aller beste jazzplatene fra 60- og 70-tallet, og en usedvanlig flott kveld i Molde i 2000.