Anderson .Paak: Fjetrende funk for kropp og sjel

5

KONSERT

Anderson .Paak

Oslo Spektrum

Mandag 4. mars

«Those of you who always loose yourselves, make som noise!» Vi er halvveis inn i showet, anført med pang og brak på åpningslåten «The Chase». Den gulkledde mann i bøttehatt og tennissokker, herjer rundt på scenen i kjent stil. Etter stopp innom «Venice» og «Malibu», var det kanskje ikke overraskende at hans tredje studioalbum skulle bli en hommage til hans egen hjemby, Oxnard, California – og med en ikke så lite navnetung gjesteliste, bestående av blant andre Kendrick Lamar, Snoop Dogg, J. Cole og Q-Tip, og Dr. Dre som produsent.

Les også: Varmblodig og velsmurt Paak i parken

Men nå er han altså tilbake i Oslo. Igjen. Bare et halvt år og to måneder siden sist han var her med kompanjongene i The Free Nationals. Da under festival-tilskuddet Kadetten i sommer. Men så kom det nye albumet i november, noe som gir nok en grunn til å komme tilbake til «I love you» Oslo. Jeg aner ikke hvor hyppig du skal holde konserter her til lands for å bli regna som skikkelig norgesvenn, men antallet Oslo-shoutotuts burde være kvalifiserende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Ida Madsen Hestman

Temperaturen har på kort tid rukket å stige ganske mye på under en time, det er full allsang i Spektrum denne mandagen, som ellers er veldig prega av perioden med «lure-vår» – men inne har vi reist til et helt annet sted. Spektrum holder en lun og varmer atmosfære og vibe, i tjukk kontrast til Nicki Minaj-pakka bare dagen i forveien. Så er også sideradene med mulige sitteplasser dekket til av lange, svarte gardiner, noe som forsterker følelse av en langt mer intim innramming, litt som en gigantisk blackbox.

Les også: Nicki Minaj: Monarkens maniske popfest i Oslo

Oppsettet er delikat og kledelig til Paaks estetikk, dramaturgien organisk, alt glir godt. Det er liksom ikke noe å utsette på Paak. Han har full kontroll – også når han lar seg selv miste den, som i et hav av hender på kidsa i front som ikke så den crown surf-en hans komme. Brått har den gule bøttehatten vært rundt halve gulvet i Spektrum, og på vei opp igjen, mens bandet på scenen holder kok og puls oppe på scenen. «Are you guys still there?» spør han, for n’te gang denne kvelden, til helhjerta respons.

Det altoppslukende overflødighetshornet av livsgnist og formidlingsglede balanserer godt mellom å være køddete og på. Holder leveringene samtidig nede og cleant – selv om storskjermen er tidvis pryda av tie-dye- og LSD-aktig hippie-estetikk, og «funkytallet», i stil med låtmaterialet som for det meste er fra sistealbumet – samt noen kule og harry pyro-, konfetti- og røyk-effekter. Men det tar ikke essensen av hovedkarakteren, som i kjent og venta stil leverer tighte verselinjer, et par fete moonwalk-moves, og en brunstig trommesolo – bare som lett intro til alle de neste. En altmuligmann av rang. Og en som vet å ta plass.

Les også: NRKs Michael Jackson-dilemma varer lenger enn to uker

Derfor er det heller ikke som om jeg heller akkurat savner noen av artistene han har gjort samarbeider med, i deres fravær på låter de ellers figurerer på. Spesielt ikke med hans storartede band til stede. Groovy bass og tangentsoloer har for lengst dunket afrodisiak inn i kalde sjeler som har venta på å bli tinet opp av den fjetrende fusjoneringa av funk og rap, levert som en slags jamsession i XXL-format. Og dét føles ganske lørdag ut. På en mandag.