Mot vernepliktens endelikt

Den 14. juni 2013, for snart to måneder siden, vedtok Stortinget å be regjeringen innføre kjønnsnøytral verneplikt i Norge. Det historiske vedtaket skapte overskrifter verden over, og blir antakeligvis iverksatt fra 2015. I det likestilte Norge anno 2013 finnes det knapt noen gode, prinsipielle grunner til at bare menn skal ha plikt til å avtjene verneplikt. Det er heller ingen tvil om at kvinnelige norske borgere er minst like kapable som mannlige til å forsvare sitt land. I ettertid kan imidlertid vedtaket likevel bli sett som den nåværende norske vernepliktsordningens baneskudd. Dette fordi kvinnelig verneplikt legger ytterligere press på en institusjon som i sin nåværende form allerede synger på siste verset.

Både tidligere forsvarsjef Sverre Diesen og tidligere generalinspektør for Hæren Per Sverre Opedal har vært veldig tydelige på at dagens vernepliktsordning ikke er optimalt for å bemanne et innsatsforsvar som på svært kort varsel skal kunne håndtere kampoppdrag både i Norge og utlandet. Da slike ideer er politisk sensitive, er det særlig mot slutten av sin tid i stillingene at generalene har tenkt høyt rundt mulige endringer av dagens vernepliktsmodell. Forsvarets forsvarsinstitutt (FFI) konkluderte også i sitt nylig avsluttede prosjekt om «Fremtidens landmakt» at dagens vernepliktssystem gir en «svært begrenset operativ kapasitet» i de delene av forsvaret som er bemannet av vernepliktige. FFI anbefalte en hær bestående av vervede soldater. I dagens Forsvar er nesten halvparten av våre rund 20.000 menn og kvinner i uniform, vernepliktige.

Hovedproblemet våre toppoffiserer og forsvarseksperter ved FFI ser med dagens vernepliktsmodell, er at mannskapets tjenestetid nå nesten er like lang som den tiden det tar å utdanne dem. Det moderne norske forsvaret disponerer noen av verdens mest avanserte våpensystemer, og dette stiller nye krav til soldatenes kompetanse. Generalinspektøren for hæren anslår at det tar omtrent ni måneder med trening før en hæravdeling kan brukes til å løse de mest krevende typer kampoppdrag. Når de vernepliktige soldatene bare tjenestegjør 12 måneder, betyr dette at de avdelingene som primært er bemannet av vernepliktige bare er fullt operative tre måneder i året. I tillegg kan de vernepliktige heller ikke beordres til å løse oppdrag utenfor Norge.

For å bøte på disse utfordringene har også nåværende Forsvarsjef Harald Sunde støttet en større grad av «profesjonalisering» av Forsvaret. Sunde har brukt metaforen om det moderne innsatsforsvaret som en «brannstasjon» som skal kunne reagere på kort varsel. Men en effektiv brannstasjon bemannes hovedsakelig av erfarne og profesjonelle brannmenn; ikke av motiverte, men kun halvveis utdannede praktikanter. I Forsvarsjefens fagmilitære råd 2011 anbefalte Sunde derfor å redusere antall vernepliktige i Hærens viktigste kampavdelinger drastisk.

Når kvinnene blir innkalt til 12 måneders førstegangstjeneste en gang i 2015, kommer de altså til en institusjon som militærfaglig står på leirføtter. Men vil kjønnsnøytral verneplikt bidra til å styrke vernepliktens legitimitet i samfunnet? Kanskje, men det kan også komme til å svekke den. Det er nemlig en stund siden verneplikten i Norge kunne kalles «allmenn». På slutten av 1990-tallet ble over 80 prosent av alle norske menn innkalt til førstegangstjeneste; i dag er tallet litt mindre en 30 prosent. De øvrige 70 prosentene står i dag altså fritt til å ta seg arbeid eller påbegynne sin utdannelse.

Fra 2015, når også kvinnene får plikt til å avtjene verneplikt på lik linje med menn, vil årskullet de vernepliktige innkalles fra fordobles. Forutsatt at antall innkalte forblir som i dag, dvs. litt over 9.000, vil andelen av norske 19-åringer som faktisk må tjenestegjøre i Forsvaret falle ned til under 15 prosent. Hva vil så skje med vernepliktens legitimitet når nesten 9 av 10 ungdommer «slipper» å tjenestegjøre? Til nå har begeistringen for å gjøre førstegangstjeneste vært stor nok til at Forsvaret i hovedsak har innkalt de som har vært motivert, men om dette endrer seg vil verneplikten stå overfor et gigantisk legitimitetsproblem. Hvorfor skal en liten andel av ungdomskullene tvinges til å forsvare fedrelandet, når det store flertallet ikke må det? Er det ikke mer rettferdig at de som tjenestegjør får en anstendig lønn, som vanlige arbeidstakere?

Dagens vernepliktsmodell er under press både militærfaglig og - potensielt - legitimitetsmessig. Så hva må gjøres? En løsning kunne være å innføre et rent yrkesforsvar i Norge. Dette gjorde vår nabo Sverige i 2010, og i NATO og EU er yrkesforsvaret nå normen. Av 28 NATO-land er det nå bare Norge, Danmark, Estland, Hellas, og Tyrkia som enda har verneplikt. Selv om et yrkesforsvar ville løse utfordringene med dagens vernepliktsmodell, synes denne løsningen likevel å ha få tilhengere i Forsvarets ledelse. Istedenfor å avvikle verneplikten, som i Sverige, ønsker man heller å redusere tjenestetiden, som i Danmark.

I Danmark har førstegangstjenesten siden 2004 vært bare fire måneder. De innkalte ungdommene får opplæring i egne skoleavdelinger, mens de operative avdelingene utelukkende er bemannet av vervede soldater. Sett fra Forsvarets side får man dermed beholde vernepliktens store fordel, nemlig at Forsvaret sikres tilgang på kremen av nasjonens ungdom, samtidig som man unngår ulempen med å utdanne dem i operative enheter. Den korte tjenestetiden gjør også at man kan innkalle flere, og dermed får opp prosentandelen som avtjener verneplikt. Ordningen synes å kunne gi mening både sett fra et militærfaglig perspektiv, og med hensyn til å sikre legitimitet i samfunnet. Om verneplikten skal sikres en framtid i Norge, synes mye å tale for at dette er veien å gå. Hvis ikke, kan damenes inntogsmarsj bli vernepliktens endelikt.