Litt slem, mest flink

Tirsdag denne uka var det pressevisning på den ene av de to nye filmene om moteskaperen Yves Saint Laurent. For en som må kunne kalles over gjennomsnittet interessert betydde det én time og førti minutters ren nytelse med en hovedrolleinnehaver som var skremmende lik Saint Laurent selv, og lange dvelende bilder av fantastisk design og stil.

Selvsagt håpet jeg på litt drama mellom Saint Laurent og erkerivalen Karl Lagerfeld, men det var tonet godt ned til fordel for kjærlighetshistorien mellom Saint Laurent og den omstridte forretningsmannen Pierre Berger. Både Lagerfeld, og andre viktige figurer i Laurent-sagaen – som Victoire og LouLou de la Falaise er bare bakgrunnsfigurer i denne filmen som fokuserer på Yves kjærlighet – til Berger og til fine kjoler. Jeg savnet også Catherine Deneuves tilstedeværelse, hun som var Saint Laurents aller mest berømte muse. Et plaster på såret er Marie de Villepin – som mange sikkert husker som Givenchys ansikt for noen år siden – i rollen som modellen Betty Catroux. Også der er den fysiske likheten mellom de to påfallende.

Filmen er verken kritisk eller balansert. Dette er Pierre Bergers framstilling, han skal ha godkjent historien og som vanlig har han ønsket å beskytte Saint Laurent. Alle med et minimums kunnskap om fransk kunst og mote vet at Berger er, og har vært en omstridt mann, ifølge onde tunger: en hanger-on. Men hvem blir populær av å passe pengesekken og budsjettene? Det er ikke sånt stoff legender lages av. Reserverte og nevrotiske genier derimot, blir vi aldri lei.

Historien om Yves Saint Laurent starter med en beskyttet oppvekst i et velstående hjem i Oran. Han ble plaget på skolen og foretrakk å utfolde seg hjemme der han tegnet papirdukker, laget dukketeater og fikk familiens kvinner til å spille med og løpe på tå hev for seg døgnet rundt. Senere, som student og så assistent hos Dior – og til slutt sjefdesigner – var det modeller, elskere og kollegaer som fikk overta. I Alicia Drakes eminente bok «The Beautiful Fall» forteller venner om hvordan designeren med sin stille autoritet og sosialt klønete væremåte dominerte enhver sosial setting, og at han med en tilsynelatende manglende evne eller vilje til å tilpasse seg alltid fikk det som han ville. Ble presset nok kom sarkasmene på rekke og rad, alltid med veldig lav røst.

I filmen sier han det selv i et øyeblikk av selverkjennelse: «Egentlig er jeg ikke særlig snill».

Sissel Hoffengh

Journalist