---
KUNST
«Jeg kaller det kunst» – Nasjonalmuseets åpningsutstilling
Nasjonalmuseet, Oslo
Til 11. september, 2022
---
Gratulerer, Norge. Lørdag 11. juni åpner Nasjonalmuseet, og det er grunn til å glede seg. Museet skal diskuteres, og åpningsutstillingen i den 2.400 kvadratmeter store lyshallen på Nasjonalmuseets tak er det alle vil dømme museet etter akkurat nå. Det er tre år siden museet presenterte konseptet, og nesten to år siden de rundt 150 samtidskunstnerne ble valgt ut til «Jeg kaller det kunst». Siden har kritikken haglet, tittelen er blitt latterliggjort, og utvelgelsesmetoden har vært omdiskutert. Nå står utstillingen der. Publikum og pressen skal gi sine vurderinger. Det store spørsmålet er om dette er den beste utstillingen Norge kan presentere seg med akkurat nå?
Det er ikke vanskelig å finne kritiske argumenter mot tittelen: «Jeg kaller det kunst» viser kunstnere som ikke finnes i Nasjonalmuseets samling fra før. I prinsippet er det en vakker tanke: Nå skal museet slippe til kunst og kunstnere som hittil ikke har vært fanget opp av institusjonen som troner øverst i kunstlivets hierarki. På kunstnerlisten finner vi flere navn som burde vært innkjøpt for lengst. Tanken er ikke like vakker hvis den snus på hodet: Her vises kunst og kunstnere som ikke er eller har vært gode nok for museet. Flere av åpningsutstillingens kunstnere vil ikke bli innkjøpt. Manglende innkjøp kan fort snus mot kunstnerne.
[ Nye Nasjonalmuseet åpner dørene - her er oversikten over hva innsiden rommer - se bildene ]
De uinteressante verkene er i fåtall. Som helhet er åpningsutstillingen variert og spennende. Den viser kunst som er vakker, provoserende, poetisk lavmælt og brautende påståelig. Og kanskje kjedelig, for enkelte. Den er akkurat så variert og mangfoldig som norsk kunstliv er. Den er akkurat som Høstutstillingen, bare større og veldig annerledes presentert. Siden man ikke kan henge noe på de glassdekkede marmorveggene, er alt montert på gulv eller fra tak. Presentasjonsprinsippene i hallens tre avdelinger er veldig ulike. Skiltingen er minimal og tidvis veldig vanskelig å finne frem til. Vil du vite noe mer om kunsten enn kunstnerens navn og verkstittel må du gå via en QR-kode eller kjøpe katalogen.
Dette er med andre ord ingen ting for folk som liker å lese om kunstverkene og som ikke har smarttelefon. Det finnes fortsatt noen tusen av dem blant museets mest trofaste publikum. I den faste samlingen er det tekstinformasjon over alt.
Fraværet av informasjon skyldes at åpningsutstillingen er laget for å tilfredsstille og tiltrekke seg unge voksne. «Idealkunden» heter «Anine, 19 år, Vikersund». Hun er ikke interessert i kunst. Nasjonalmuseet ønsker like vel å lokke henne inn. Hva eldre kunstentusiaster eller «Anders, 34 år, Steinkjer» mener, er tilsynelatende uinteressant. Spissing av utstillingskonsepter og målgruppestyring blir stadig mer vanlig. Men, det at museet har utviklet utstillingen med en spesiell målgruppe for øye, utelukker ikke at den kan være interessant også for andre. Den manglende informasjonen står ikke i veien for en god kunstopplevelse.
Lyshallens avdeling lengst mot syd er bygd rundt en stor installasjon av tekstilkunstneren Borgny Svalastog. Den er en variasjon over den store og vakre utstillingen hun viste i Telemarksgalleriet (nå T. kunstmuseum) i fjor. Noen vil oppleve det som grensende til blasfemi når de ser at hennes religiøst følsomme kunstverk, blant annet broderte prestekapper, presenteres side om side med Christian Blandhoels dukkehaug med erigerte peniser og blottede kjønnsåpninger. I denne delen av hallen er det mange speil, noe som kan forstyrre opplevelsen for enkelte. Men for «Anine» og selfiegenerasjonen er det sikkert positivt at de kan speile seg. At speilene også skjuler betydelige kunstnere som Ingerid Kuiters er ikke like positivt.
[ Hun er kanskje den største, norske modernisten av dem alle (+) ]
Midtseksjonen domineres av malerier, men har også en scene med skulpturer i «billige» materialer og en lang, tekstil frise av Ragnhild Arneberg. Den portretterer betydningsfulle, historiske kvinner. Frisen må være direktørens våte drøm, ettersom en av hennes uttalte målsettinger er å øke kvinneandelen i Nasjonalmuseets samling. Godt over halvparten av kunstnerne i «Jeg kaller det kunst» er kvinner.
Blant maleriene, skulpturene og installasjonene i denne seksjonen finner du sterke kunstverk av flere kunstnere med urfolks- og innvandrerbakgrunn. Lena Trydals omtalte, satiriske karikaturer av kongefamilien vises også her. De to maleriene har provosert mange. Jeg liker dem, bortsett fra at det ser ut som Sonjas hode ikke sitter på kroppen. Enkelte kunstnere i denne seksjonen hører til kategorien som ikke engasjerer meg, men de treffer sikkert andre. Og mest interessant: Kommer du inn i denne seksjonen fra «feil» vinkel, ser det ut som du er kommet inn på et lager: Maleriene er montert på rekke og rad på stålstenger som er festet til store betongblokker. Fra den ene siden ser du bare baksiden av maleriene. Kuratorene kan sikkert argumentere med at dette viser flere sider av kunsten, og at det kan gjøre (et ungt og uerfarent?) publikum oppmerksom på verdihierarkier i kunsten. Jeg synes det er tåpelig. De kunne jo hengt malerier på begge sider og gitt kunsten mer rom.
[ Sommerens utstilling på Kistefos bør trekke et stort publikum (+) ]
Den tredje seksjonen er bygd med en 200 kvadratmeter luksusleilighet som ramme. Ideen er utviklet av Goro Tronsmo, som bruker leiligheten til å skape møter mellom skuespillere og publikum. Dette gir kunsten som pryder veggene en annerledes og mer familiær ramme. Det er imidlertid ikke mye luksuriøst over materialvalget, der kulissen er bygd opp med billige standardmaterialer. Innredningen er heller ikke mye å skryte av, selv om den inkluderer vaskemaskin og induksjonskokeplate. Kunsten som pryder «leiligheten» kan være vanskelig å finne i den labyrinten deler av installasjonen fremstår som. Men utenfor leiligheten finner du det som antagelig vil bli åpningsutstillingens mest populære verk: Vilde von Kroghs store installasjon med tre gudinner i et landskap bygd på sagaer og ur-religiøse myter om kvinnelig skaperkraft.
Men – og dette er et stort men – denne installasjonen avslører hvor grunt museets ønske om å inkludere alle stikker: Store deler av leiligheten, og dermed kunstverkene i den, krever at du må forsere smale og bratte trapper. Halvparten av leiligheten er utilgjengelig for folk i rullestol eller med funksjonsnedsettelser. Museet er riktig nok universelt utformet. Det går heis opp til lyshallen, men de kommer ikke opp trappene.
Blant kunstnerne bevegelseshemmede ikke får se, er Trude Viken. Hun fikk sitt gjennombrudd på Vestfossen Kunstlaboratorium i fjor. De små maleriene hun er representert med er gode, og de var representative da hun ble valgt ut i 2020. Men i løpet av de to årene som er gått, har hun gått opp i format og tatt syvmilssteg med motivene. Hadde hun blitt valgt ut i år ville hun vist noe helt annet. Museets valg er akterutseilt og virker dårlig motivert.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Ellers kan museet hake av for flere positive faktorer, som den høye andelen samiske kunstnere. Den samiske kunstneren og arkitekten Joar Nango har fått prominent plass ute på takterrassen. Han er blant dem som burde vært innkjøpt for lenge siden. Kunstnere med innvandrerbakgrunn er også godt representert, og det er god geografiske spredning. Men når det kommer til funksjonshemmede publikummere, den mest diskriminerte gruppen av dem alle, viser det seg at Nasjonalmuseet ikke bryr seg.
Eksemplene med Trude Viken og Joar Nango (som burde vært innkjøpt for lengst) avslører svakhetene ved Nasjonalmuseets utstillingskonsept. Trenger vi egentlig en utvidet utgave av Høstutstillingen? Bortsett fra den brede, samiske representasjonen, tilfører «Jeg kaller det kunst» lite nytt. Museet har taklet forsinkelsene dårlig, og utvelgelsesmetoden, der 64 prosent av kunstnerne er valgt ut via digital innsendelse, viser seg å være mindre kuratorstyrt enn det er blitt gitt inntrykk av. Høstutstillingen har i hvert fall en jury med navn og ansikter. I denne utstillingen har en datastyrt algoritme bestemt en del av utvalget. Mer upersonlig kan det knapt bli.
Nasjonalmuseets utgangspunkt er selvkritisk: La oss se på hvordan vi samler, og hvem og hva vi har prioritert. Men i utstillingspresentasjonen på nettsiden snur de problemstillingen på hodet. Der skriver de: «Vi overlater det til deg å gjøre deg opp en mening om hva du kaller kunst.» Publikum får ingen eller lite veiledning. Er det slik at «Jeg kaller det kunst» viser at museet er uinteressert i sin egen definisjonsmakt?
[ Kunståret 2021 - Dette var årets beste utstillinger (+) ]
Nasjonalmuseets arkitekt, Klaus Schuwerk, har kalt åpningsutstillingen et loppemarked. Det er fristende å gi ham rett. Men selv om Nasjonalmuseets metode og begrunnelser kan kritiseres, er åpningsutstillingen satt sammen av så mye god kunst at alle vil finne noe de liker. Kunsten vinner mens museet avslører sine dårlige sider. Det hadde vært hyggeligere hvis vi også hadde kunnet hylle museets løsning.
