Dagsavisens kunstkritiker og -kommentator Lars Elton har sett de fleste av årets viktigste kunstutstillinger i Norge, og anmeldt svært mange for Dagsavisen. Her er de utstillingene som har gjort størst inntrykk:
[ Ble det nye Munchmuseet redningen for kunståret 2021? ]
Edvard Munch: «Alt er liv»
Munchmuseet utstillingsareal i nybygget er fem ganger større enn i det gamle museet på Tøyen. Det gjorde at de kunne åpne med intet mindre enn syv utstillinger. Men den absolutt beste av dem, «Alt er liv», ble tatt ned etter bare tre uker. Det er en skandale at museet ikke kunne vise større fleksibilitet. Utstillingen viste bredden og kompleksiteten i Edvard Munchs kunstnerskap. Med utgangspunkt i en mappe han jobbet med gjennom livet, viste «Alt er liv» også hvorfor han var en rebell som skapte masse oppstyr i kunstlivet før forrige århundreskifte. (Munchmuseet, Oslo)
[ Munch har åpnet – se bildene fra det nye Munchmuseet (+) ]
Børre Sætre: «The Sound of the Atom Splitting»
2022 er skeivt kulturår, men allerede i oktober satte Nitja i gang markeringen av 50-årsjubileet for avkriminaliseringen av homoseksualitet. Børre Sætre var en størrelse i norsk og internasjonalt kunstliv med sine mytedannende og imponerende installasjoner rundt og etter årtusenskiftet. Etter et relativt stille tiår var han i høst tilbake med full kraft i en totalinstallasjon som berørte ved sin blotte eksistens. Når du fikk mer informasjon om bakgrunnen for verket, ble det enda sterkere. (Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm)
[ Børre Sæthres utstilling er en eksplosjon av glede (+) ]
Elisabeth Haarr: Festspillutstillingen
Til tross for sine eldgamle tradisjoner, har tekstilkunsten levd i kunstlivets skyggedal i noen tiår. Slik er det ikke lenger, for nå vokser interessen både blant yngre kunstnere og publikum. Det fremste beviset på det er årets Festspillutstilling i Bergen, der veteranen Elisabeth Haarr viste seg som en vital samtidskunstner og opposisjonell tradisjonsbærer av format. At vi også fikk flotte utstillinger med veteranene Borgny Svalastog og Brit Fuglevaag, gjorde 2021 til et toppår for tekstilkunst. (Bergen Kunsthall)
[ Rebeller inspirerer til opprør, ettertanke og diskusjon (+) ]
Trude Viken: «Night Eyes»
Trude Viken var totalt ukjent for fire år siden. Før hun debuterte med separatutstilling i New York våren 2018 hadde den godt voksne kunstneren bare vist maleriene i mer beskjedne sammenhenger. Sommerens separatutstilling på Vestfossen var norsk publikums første anledning til å se kunstnerskapet i full bredde, inkludert hennes ekspressive (selv-)portretter. Veggen med 259 dagboknotater ble solgt for en rekordsum. Resten er historie, som man sier. (Vestfossen Kunstlaboratorium)
[ Intervjuet med Trude Viken (+) ]
Otobong Nkanga: «Uncertain Where the Next Wind Blows»
Norsk kunstliv er relativt selvsentrert, men enkelte institusjoner vet å rette blikket utover. Nigeriansk-fødte Otobong Nkanga var den første vinneren av Lise Wilhelmsen Art Award, en kunstpris som har et internasjonalt nedslagsfelt med Henie Onstad Kunstsenter som base. Prisvinnerutstillingen var et visuelt overflødighetshorn og en sanselig opplevelse, som blant mye annet ga flere luktopplevelser. Dette er definitivt et kunstnerskap det skal bli spennende å følge. (Henie Onstad Kunstsenter, Bærum)
[ Dag Alveng i lyset fra tungtvannsaksjonen (+) ]
Henrik Vibskov: «N(Please!) Clean Up, Honey»
Lillehammer Kunstmuseum hadde stor suksess med den forskningsbaserte utstillingen med Skagen-maleren Anna Ancher. Den åpnet for ny innsikt i et undervurdert kunstnerskap. Den danske interessen fortsatte med høstens åpning med klesdesigneren Henrik Vibskov, en vilter utstilling jeg gjerne anbefaler. Han fyller museet med klær og tekstile installasjoner som får frem smilene og får ettertanken til å sive inn. Hvorfor konsumerer vi (kjedelige) klær uten å tenke på miljøet når det finnes veldig gode alternativer? Utstillingen vises til 27. mars. (Lillehammer Kunstmuseum)
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
