Hun er kanskje den største, norske modernisten av dem alle

---

KUNST

Synnøve Anker Aurdal

«Synnøve»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 4. september

---

For en glede: Synnøve Anker Aurdals store veggteppe «Solen» stråler energi. Bildet fra opprørsåret 1968 er ett av de sterkeste og samtidig enkleste billeduttrykkene jeg kjenner som formidler kraften som strømmer fra solsystemets største himmellegeme. Synnøves sol skinner fordi de lakkerte kobbertrådene reflekterer lyset fra omgivelsene. Teppet er mer potent enn noe noen mann har laget. Det konkurrerer med Munchs sol i Universitetets aula. Teppet står som en påle i norsk kunsthistorie.

Så hør her, Jakob Weidemann og andre mannlige bautaer i etterkrigstidens moderne, norske kunsthistorie. Dere får ha meg unnskyldt, men jeg mener faktisk at Synnøve Anker Aurdal slår dere ned i støvlene, alle sammen. Jeg respekterer og beundrer mennene også, men det er noe med denne kunstnerens allsidighet, med hennes overbevisende og varierte bruk av modernismens kunstneriske formler, som får meg til å sette henne fremst i rekken av norske modernister.

Sjelden ser vi en kunstner som er så formsterk og sikker i bruken av virkemidlene. Hun er både tradisjonsbevisst og nyskapende. I etterkrigstiden var hun en sentral del av det mannsdominerte, modernistiske kunstmiljøet gjennom, blant annet gjennom samarbeidet med sin andre mann, Ludvig Eikaas. De var malere, så å si alle sammen. Men der malerne legger malingen utenpå lerretet, oppå (den tekstile) flaten, skaper Synnøve Anker Aurdal (1908–2000) sine bilder i flaten. Hun bruker trådene som et selvstendig, skapende virkemiddel. Trådene får samme funksjon som malerpenselen, som et verktøy som uttrykker det kunstneren har i hodet.

[ Kunstsamlerens kaotiske tempel - Stenersen samlet i Munch (+) ]

Den suverene materialforståelsen gir henne et stort spekter å spille på. Fra starten av karrieren demonstrerer hun en innovativ kraft som hun sørger for å nære og videreutvikle gjennom en 60 år lang karriere. Hun skaffet seg utallige utsmykkingsoppdrag, hun stilte ut på Venezia-biennalen, og hun ble hedret med St. Olav. Men hun hvilte aldri på laurbærene. Hun var alltid på leting etter nye måter å uttrykke seg på. Hun var ikke redd for figurasjonen, hun integrerte skrift som et billedmessig uttrykk, hun brukte humor, og hun omfavnet syntetiske (nylon-)tråder og (sterke) farger. Hun frigjorde veven fra veggen og den flate vevstolen, og brakte sine tekstile kunstverk ut i rommet. Hun fant til og med ut at baderomslenker (slike proppen i vasken er festet med) kunne være et poetisk uttrykk for vann og regn.

[ Fra ruiner til publikumssuksess: – Før vi startet opp, sto det kun én linje om Blaafarveværket i leksikon  ]

Utsmykkingene fra steder som Stortinget, Slottet, Regjeringskvartalet, Oslo Konserthus og Grieghallen har fått bli der de er. Men blant utstillingens 50 verk finner vi utkastene til noen av dem, som det til «Høyseteteppet» i Håkonshallen. Utkastet fra 1957 måler 2,7 meter. I virkeligheten er det fargesterke teppet, som var ett av de første hun brukte syntetisk farget tråd i, åtte meter langt. Med hjelp fra Sigrun Berg (som er mest kjent for sine halsskjerf som prydet «alle» 68-ere) brukte hun fire år på å få det ferdig til fullføringen av restaureringen av Håkonshallen i 1961.

Det er verdt å merke seg at en god del av verkene befinner seg i museets egen samling. Jeg husker hvordan den nå nedlagte kunsthandelen Kaare Berntsen slet med å få solgt kunst av Synnøve Anker Aurdal fra en stor utstilling for elleve år siden. Like mange år etter hennes død, var publikums interesse på et bunnivå. Men samlerne har skjønt hennes betydning. Nevnte «Solen» er en del av Nicolai Tangens samling som vil bli å se i Kunstsiloen i Kristiansand. Hans Rasmus Astrup (1939–2021), som grunnla og bygde Astrup Fearnley-museet rundt sin egen kunstsamling, kjøpte henne tidlig.

[ Satser videre på strømmeteater ]

Til denne utstillingen har museets direktør, Solveig Øvstebø, sørget for flere innkjøp, blant annet den skulpturelt formede «Fossen» (1984–89) som henger fritt fra taket. Her kombinerer Aurdal tau og speil i et langstrakt arbeid på over fire meter. Da det ble lagt ut for salg på auksjon i fjor kom det ingen bud.

Selv om publikumsinteressen for Synnøve Anker Aurdal var på et bunnivå i 2011, hører hun ikke hjemme i kategorien «glemte, kvinnelige kunstnere». Hun var svært så synlig gjennom hele livet, og hun var aktiv helt til det siste. De mange utsmykkingsoppdragene og samlivet med den sprelske vestlandsmaleren Ludvig Eikaas gjorde henne til en offentlig figur. I utstillingen vises to TV-portretter med henne. De er interessante tidsbilder som det er verdt å bruke tid på.

Astrup Fearnley-museets utstilling plasserer Synnøve Anker Aurdal på det podiet hun fortjener. Utstillingen med den korte tittelen «Synnøve» markerer tekstilkunstens sentrale plass i vår kulturelle fellesarv. Den sørger også for å fornye vår forståelse av tekstilkunstens utvikling. Perspektivet utvides når vi tenker på at tidligere kjemper som Frida Hansen (1855–1931) og Hannah Ryggen (1894–1970) inngår i en kontinuerlig rekke av sterke kunstnere. Etter Synnøve fortsetter en rekke fremragende tekstilkunstnere (også menn) å plassere Norge i en internasjonal sammenheng. Denne utstillingen er en sann glede som vil fenge et stort publikum.