Kultur

Moren til Munch-«Moren»: – Mange vil mislike den

Heslig, syntes Dagsavisens kritiker. – Hun prøver ikke å være ung og vakker, sier den verdensberømte kunstneren, om kvinneskulpturen som nå preger Oslo.

– Det var kjempespennende å se den komme på plass. Jeg var redd den skulle se ut som et monster. Men det gjorde den ikke. Den ble akkurat som jeg hadde håpet. Om noe virker den mildere, smiler Tracey Emin.

Hun har nettopp fått sett sitt livs største verk bli ferdigstilt: Den ni meter høye, 18 tonn tunge bronseskulpturen «Moren» ble torsdag pakket ut av sine stillaser og løftet på plass utenfor Munchmuseet, til stor applaus og internasjonal oppmerksomhet. «Oslo har fått et nytt ikon», sa kulturbyråd Omar Samy Gamal (SV) på pressekonferansen etterpå.

Tracey Emin er en av Storbritannias største samtidskunstnere. Personlig, utleverende og kontroversiell, er tre av karakteristikkene fra Store Norske Leksikon. Hun kan velge og vrake blant internasjonale gallerier og museer, hun gjør aldri oppdragskunst. Men Edvard Munch har vært en av hennes viktigste inspirasjonskilder som kunstner, og da Oslo kommune utlyste konkurranse om en skulptur foran Munch-museet, meldte hun på en liten leirfigur av en aldrende kvinne, modellert etter Emins mor, som døde i 2016. Nå er hun støpt i bronse, montert foran Munch-museet, og umulig å velte, konstaterer kunstneren:

– Ingenting kan få henne til å forsvinne. Det måtte være jordskjelv, flom eller vulkan.

Verdens største kvinne?

Også i internasjonal sammenheng er dette et storverk, helt bokstavelig:

– Det fins svært få like store bronseskulpturer overhodet, sier Tracey Emin fornøyd.

– Jeg har sett tusenvis av bronsestatuer av gamle menn. Mektige menn, hærførere, ledere. Men jeg har aldri før sett en bronseskulptur av en 80 år gammel kvinne. Som dessuten er naken.

Morsfiguren er svært menneskelig til å være en bronseskulptur, den har pløser og folder og ekstra kilo (tonn), og bærer merkene etter Emins hender i det grove uttrykket.

– Mange vil sikkert mislike den, sier Tracey Emin.

– Den er et offentlig verk. Den står ikke i noens private samling. Den er finansiert av offentlige midler, så den tilhører alle. Og alle er i sin fulle rett til å kritisere den. De kan elske den, hate den, det er opp til dem. MEN, sier Tracey Emin og hever røsten ørlite grann:

– Hvis folk ikke liker den fordi hun er gammel, eller fordi hun er stor, da blir jeg nok irritert.

Elton: «Heslig»

Dagsavisens kunstanmelder Lars Elton skrev at ideen bak «Moren» er vakker, men kalte skulpturen for «heslig». Det får Tracey Emin til å rynke på øyenbrynene og skjære en grimase.

– Å. Det er moren min han snakker om. Hvis han syns moren min er stygg, lurer jeg på hvordan hans mor ser ut når hun er 80 eller 90, kommenterer Emin.

– Jeg synes ikke skulpturen er heslig. Den har noe ekte ved seg. Alle har noe på kroppen som blir større ettersom vi blir eldre. Ørene mine blir større, nesen min blir større. Selv om jeg ikke vil. Sånn går det, konstaterer Emin, og går tilbake til å omtale skulpturen sin som «hun»:

– Hun er som moren min, uten at hun er moren min. Skulpturen heter ikke «Min mor», den heter «Moren». Hun er min mor, Edvard Munchs mor, alles mor. Hun står her og beskytter dette museet. Og hun ønsker alle velkommen.

– Hun er sterk, fredelig og ydmyk. Hun er gammel, hun har levd, hun prøver ikke å være ung og vakker. Om det hadde vært en brystfager ung jente som sto her og lokket folk på land – det ville vært provoserende, sier Tracey Emin.

Tracey Emin. Britisk kunstner. Munchmuseet.


Sjelen og sengen

Siden 1990-tallet har hun vært et konstant uromoment i britisk kunst og en høyst synlig figur i britiske medier. Hun har laget kunst av og om sitt turbulente liv, og hun har identifisert seg med det selvbiografiske draget i Edvard Munchs kunst. På åpningsutstillingen «Sjelens ensomhet» i mars fikk Munch-museet stille ut Emins banebrytende verk «My bed» (1998): En uredd seng med størknede kroppsvæsker, omgitt av spritflasker, kondomer og piller, merker etter et brudd og en depresjon. Siden har hun konstant presset grenser og overskredet tabuer, men:

– Jeg lager ikke kunst for å provosere, understreker Emin.

– Verkene jeg har laget om abort og voldtekt og forskjellige ting - folk syntes det var provoserende. Nå synes de ikke det lenger. De skjønner at det var riktig av meg å lage kunst om dette. Det var ikke noe jeg gjorde ikke dette for å skrike og klage, men for å si: Dette skjedde med meg. Dette skjer, dette må vi kunne snakke om, og vi må hjelpe kvinner i slike situasjoner. Hvis ingen sier noe, kan du ikke hjelpe, sier Tracey Emin.

– Det som er i ferd med å skje med abortlovgivingen i USA er uforsvarlig på alle måter. Fordi det vil gjøre at kvinner tar abort selv, og dør av det. Og det er galt.

Aggressiv kreft

Tracey Emin hadde æren av å være første kunstner utenom Edvard Munch som stilte ut i det nye Munch-museet. Men hun kunne ikke selv være til stede på åpningsutstillingen. Mens åpningen av det nye Munch-museet ble utsatt flere ganger gjennom koronapandemien, fikk Emin aggressiv blærekreft, og har gått gjennom flere omfattende operasjoner.

– Det fantastiske er at vi har klart dette på tross av pandemi og Brexit og at jeg har hatt en tøff kreftsykdom. Det går bra nå, jeg har ikke kreft lenger, men jeg er fortsatt fysisk svak, jeg kan ikke gjøre alt jeg vil.

– Men du klarte å få satt opp en 18 tonns bronseskulptur?

– Ja, det er ikke mange kvinner som har satt opp 18 tonn bronse. Og det ser veldig feminint ut. Hele verket er veldig feminint.

– Er dette et politisk verk?

– Jeg kunne sagt nei. Men fra et feministisk synspunkt: Ja, absolutt. For 10–20 år siden, om du snakket om feminisme, tenkte ikke folk at du var politisk, de syntes at du klaget. Nå har jeg laget et stort og iøynefallende verk som gir en gammel kvinne en posisjon. Hun er ikke usynlig, hun vil stå her for alltid, så det er klart det er et statement.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen