Hva sier du til malerier som snakker til deg?

---

KUNST

«INFORMATION (Today)»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 24. april

---

Margaret Thatchers mumie, ansiktsmanipulering, dataassistert overvåkning og energikrevende utvinning av kryptovaluta: Tematikken i «Information (Today)» er ikke akkurat av den lystige sorten. Men utstillingens internasjonalt kjente kunstnere behandler temaene med visuell finesse. Samtidig er deler av utstillingen estetisk utfordrende og krever endel lesing. Ett sted møter du et irriterende lydbilde. Men det er verdt anstrengelsene. For etter å ha trodd at du kanskje skulle gjespe deg gjennom deler av andre etasje, ender du opp med Liu Chuangs film. Videokunst må fenge med én gang. Denne holdt meg fast med en 40 minutter lang, visuell kakofoni.

Utstillingen er full av konseptuell kunst, som gjerne får utvidet sin mening gjennom tekst og ulike referanser. For eksempel er Sondra Perrys gravemaskinmonster spennende. Den kan minne om en dinosaur. Men det som foregår på dataskjermene oppleves lite relevant – selv om tekstheftets forklaring påpeker at det er både viktig og interessant. Samtidig er store deler av utstillingen visuelt fascinerende og tidvis morsom. Hva sier du, for eksempel, til malerier som snakker til deg? Du kan sende SMS til Laura Owens’ fire malerier. Som respons får du både snakkende kunstverk og tekstmeldinger. Jeg fikk et forslag om å spille minigolf på Tøyen. I snørike februar!

[ Publikum vil elske utstillingen «Hester dør stående» (+) ]

Det som virkelig gjør denne utstillingen interessant er de linjene den trekker tilbake til den banebrytende utstillingen «Information» på Museum of Modern Art (MoMA) i New York i 1970. Den blir ofte omtalt som en av de viktigste utstillingene etter krigen. Den introduserte internasjonal konseptkunst for et amerikansk publikum. Utstillingen viste flere verk som ikke bare er blitt stående i kunsthistorien, men som har formet vår oppfatning av hva det vil si å være et moderne menneske. Et eksempel er Andy Warhols utsagn «In the future everybody will be famous for 15 minutes.»

Vi tror vi står midt i den mest omveltende medie- og teknologirevolusjonen noensinne. Men omveltningene ble nok opplevd like store på 1950-, 60- og 70-tallet. Vår bevissthet om teknologiens invaderende infiltrasjon i våre liv er nok svært annerledes enn fremtidsoptimismen og den almene begeistringen fra tiden da informasjonsalderen og datateknologien trådte sine barnesko. Mennesker ble sendt til månen, fjernsynet fikk almen utbredelse, og aviser og andre massemedier solgte i astronomiske opplag, blant annet som en følge av utviklingen av moderne offsettrykk.

[ Sandra Mujinga med fascinerende soloutstilling på Munch (+) ]

Samtidig var årene rundt 1970 konfliktfylte, med hippiebevegelse, ungdomsopprør og revolusjonære bevegelser. Vietnamkrigen var tidens store stridssak, og et innslag på MoMA-utstillingen ga et frempek mot vår tids harde debattklima: Tyskeren Hans Haacke arrangerte en avstemning blant publikum der de ble bedt om å ta stilling til New York-guvernør Nelson Rockefellers positive holdning til Vietnamkrigen: For eller mot. Det hørte med at guvernøren tidligere hadde sittet i MoMAs styre. Og året før, i 1969, hadde museet takket med å vise en utstilling med Rockefellers kunstsamling.

Haackes kunstaksjon er en forløper for de siste årenes heftige debatter om kunstmuseenes tilknytning til sine sponsorer. Sackler-familien, som er medansvarlig for tusentalls overdosedødsfall i opioidepidemien i USA, har vært en sentral finansiell støttespiller for blant andre MoMA. Her hjemme har det vært heftig debatt rundt det svenske oljeselskapet Lundins sponsoravtale med Astrup Fearnley-museet. Lundin er blitt anklaget for uetisk praksis og bidrag til folkemord. Samarbeidet er avsluttet.

«Information (Today)» er inspirert av MoMA-utstillingen. Bortsett fra interessen for større, samfunnsmessige problemstillinger har Astrup Fearnleys utstilling lite med MoMA-utstillingen å gjøre. Det viktigste er at den samler kunstnere som ikke kan ha opplevd den legendariske utstillingen: Alle er født i 1970 eller senere. Samtidsvarianten er laget av Kunsthalle Basels direktør Elena Filipovic i samarbeid med Solveig Øvstebø, Astrup Fearnleys relativt ferske direktør. De har invitert internasjonale kunstnere fra det store mellomfeltet. Det er ingen berømte navn, men mange meningsfulle kunstnerskap.

[ Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

Ett eksempel er den visuelt stillfarne Lawrence Abu Hamdan. Han har stilt ut på Akershus Kunstsenter (nå: Nitja), og han ble tildelt Edvard Munch Art Award 2019. Kunstverkene i den lange monteren er av typen du lett går forbi. Men tar du deg tid til å lese historiene bak de abstrakte, blodimiterende bildene, får du en opplevelse som vil bli med deg lenge. Hans undersøkende insistering på å gi «tilfeldige» voldsofre en plass i vår hukommelse gjør dypt inntrykk.

[ Maria Pasenaus erotiske selvutlevering (+) ]

Det er kanskje ikke så viktig at Hamdan har en viss tilknytning til Norge, men utstillingen hadde ikke tapt på å bli forankret lokalt ved å trekke inn norske kunstnere. Det hører også med at Kynaston McShine, kuratoren for den første «Information»-utstillingen, avsluttet sin karriere på MoMA med en stor Edvard Munch-utstilling i 2006. Så selv om lokale forhold kan synes uvesentlige i den store sammenhengen, er samspillet mellom globale trender og lokale konsekvenser mye viktigere enn vi ønsker å tro. Det ser du i nevnte Liu Chuangs film, som blant annet viser de lokale problemene knyttet til global utvinning av kryptovaluta.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen