– Hvor lenge er man egentlig innvandrer?

LILLEHAMMER (Dagsavisen): – «Andregenerasjonsinnvandrer». «Tredjegenerasjonsinnvandrer». Det er utrolig rare begreper! Hvor lenge er man egentlig innvandrer? Sånne ord sier mye om samfunnet vårt. For når man kaller noen «innvandrer» selv om de er født og oppvokst i et land, det være seg Norge eller Frankrike, så sier man til folk at de aldri kan bli hundre prosent franske eller norske. Og hva består egentlig denne siste prosentdelen i? Hva betyr det egentlig, når man blir bedt om å dra «tilbake» til et land man aldri før har besøkt? sier den franske forfatteren Alice Zeniter til Dagsavisen.

Hun har blant annet skrevet «Kunsten å miste», som hun vant Prix Goncourt dés lycéens med, som tilsvarer Ungdommens kritikerpris for franskspråklig litteratur, og ymse andre priser. Forrige uke besøkte hun Norsk Litteraturfestival på Lillehammer for å snakke om romanen, som nylig kom i norsk oversettelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Taus arv

«Kunsten å miste» handler om en ung fransk kvinne, Naïma, som har vokst opp i Paris. Bestefaren måtte flykte fra Algerie da Frankrike tapte den fransk-algeriske krigen, som hadde vart fra 1954 til 1962. Men Naïmas bestefar snakket aldri om Algerie, om krigens voldelige fornedrelser, om hvorfor han måtte flykte. Han valgte taushet. Dels fordi det er vondt å fortelle. Dels fordi han ville at barn og barnebarn skulle være frie. Franske.

– Folk snakker mer og mer om røtter, virker det som. Om opphav. Om hvor man kommer fra, enten man omfavner det eller tar avstand fra det. Jeg vet ikke om dette kravet om røtter er en god ting. Røtter kan være et uhyre komplisert tema. Kanskje ble røttene kuttet fordi foreldrene eller besteforeldrene dine tok et aktivt valg. Kanskje var det smertefullt, men nødvendig, å gi videre taushet i stedet for historier, sier Alice Zeniter.

Les også: New Order, 40 år etter Joy Division

Fri for røtter

Hun er usikker på om folk egentlig behøver røtter. Eller i det minste om alle behøver dem.

– Det må være lov å leve et fullendt liv uten å kjenne sitt opphav. Filosofen Geoffroy de Lagasnerie skriver at det burde være en rett for alle å kunne forlate sin bakgrunn, å endre stemme, aksent, hud og hårfarge, i stedet for å bære på alt dette gjennom livet når man ikke ønsker det. Ideen fascinerer meg. Hvor frie kan vi egentlig bli. Det er i hvert fall vanskelig å være fri når folk hele tida prøver å definere deg ut fra et antatt opphav som du selv ikke identifiserer deg med, sier Zeniter.

Fikk du med deg denne? Vil ha livstidsforbud for politikere som vil bli lobbyister

Hvit mannlig forfatter

Hennes egen familiehistorie ligner romanfiguren Naïmas. Også Alice Zeniters bestefar kom fra Algerie, etter å ha blitt tvunget til å kjempe på fransk side i krigen. Heller ikke hun visste stort om Algerie før hun dro dit for å gjøre research for boka.

– Da jeg startet å skrive bøker, ganske ung, gikk jeg aktivt imot bakgrunnen min. Min forestilling om en forfatter var en eldre hvit mann, ikke en som meg. Jeg ville passe inn i det franske litterære landskapet, ikke virke annerledes. Så da jeg likevel bestemte meg for å utforske bakgrunnen min for å skrive «Kunsten å miste», fikk jeg lyst å fortelle alt. Hvordan ting ser ut og lukter, oppleves og føles. Helt ned til de minste detaljene, hvert kronblad i hver blomst. Naïma i romanen vet det er irrasjonelt, men hun går også rundt og kjenner etter om det er en spesiell forbindelse mellom henne og dette såkalte «hjemlandet». Om hun liksom vil «huske» og «kjenne igjen» alle sanseinntrykkene siden de kommer fra forfedrenes land. Men hun gjør så klart ikke det.

Les også: For Løkkas unge lesehester

Klassekamp

Identitet, har Alice Zeniter kommet fram til, har nemlig mindre med gener og mer med andre mennesker å gjøre.

– En identitet er alltid en relasjon. Vi forandrer oss avhengig av hvordan vi blir sett av andre. Og av hvilken plass vi har i samfunnet, sier hun.

«Kunsten å miste» er også en roman om klasse. Om økonomisk og sosialt utenforskap, og om kulturell kunnskap.

– Det er synd vi ikke lenger kan bruke begrepet «klassekamp» uten å tenke på Sovjetunionen og mislykkede forsøk på kommunisme. For klassekampen er en reell ting, og nå mangler vi ord for å beskrive den. Mange innvandrere har opplevd et stort klassefall. Naïmas familie i boka mi går fra å være viktige, rike og anerkjente mennesker i lokalsamfunnet i Algerie, til bunnen av stigen i Frankrike. De mangler penger og utdanning, både økonomisk, kulturell og sosial kapital i det nye landet, sier hun.

Kommentar: Herskap og tjenere (Hege Ulstein)

Klassereise

Hun er opptatt av klassereisen som fenomen.

– Det er vanskelig i Frankrike, og sjelden. Men mulig. Jeg er selv et eksempel. Klasse er så mange subtile ting som ikke har noe med penger å gjøre. Hvordan man snakker og ter seg, hva man drømmer om og hvilke midler man bruker for å nå drømmene. Utdanning og kunnskap. Normalt tar det minst tre-fire generasjoner for innvandrere å klatre opp igjen etter et statusfall. Naïma har klart det raskere. Ironisk nok blir hun dermed også et problem. For om hun har klart det, hvorfor ikke du, spør innvandrerforeldre sine barn, uten egentlig å forstå helt hva de kritiserer, forklarer forfatteren.

Skjønn ferniss

Resultatet er at Naïma føler seg litt utenfor alle steder.

– Problemet hennes er altså ikke mangelen på røtter, men hennes uklare klassetilhørighet. Naïma har jobbet hardt for å forlate det smålige og stygge hun mener hefter ved arbeiderklassen. Hun ønsker seg et liv fylt av skjønnhet, der ingen tenker på penger fordi alle har dem. Så kommer hun dit, oppover, og oppdager at folk der ikke elsker det skjønne likevel. Ikke slik du gjør. Så hvorfor forlot hun da din egen familie, bare for å bli sett ned på av et sjikt som aldri helt vil akseptere henne, som alltid vil se henne som eksotisk og annerledes, muligens litt mindre verdt? Det er vanskelige spørsmål, veldig gjenkjennelige for mange som har foretatt en klassereise.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!