Bilde 1 av 5
Nye takter

New Order, 40 år etter Joy Division

Når New Order snart kommer for å spille på Piknik i Parken kan de feire 40-årsdagen for utgivelsen av Joy Divisions debutalbum «Unknown Pleasures».

13. juni spiller New Order i Sofienbergparken i Oslo. 14. juni kommer en jubileumsutgave av Joy Divisions «Unknown Pleasures» ut, denne gangen med de ikoniske bølgene på hvitt omslag i stedet for svart. 15. juli er det 40 år siden utgivelsen av dette albumet, som innledet det som er blitt kjent som post-punk. New Order er igjen en stor festivalattraksjon i sommer. Deres konserter på Roskilde og Øya i 2016 huskes fortsatt som høydepunkter i moderne festivalhistorie. De høres ut som et band for vår tid, samtidig som vi vet at dette begynte en gang for lenge, lenge siden.

1979 var kanskje det mest spennende året for britisk rock gjennom alle tider – med nye sensasjoner uke etter uke, musikk som fortsetter å inspirere nye generasjoner, fra navn som The Specials, Madness, Gang Of Four, The Slits, Dexys, og «veteraner» som The Clash og John Lydon på høyden av sine karrierer. Midt oppi dette kom Joy Division fra Manchester med «Unknown Pleasures». Et album som stakk seg ut med et helt eget mørke, og en nesten skremmende følelse av nødvendighet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Unknown Pleasures» begynner med «Disorder»» og den uforglemmelige linja «I’ve been waiting for a guide to come and take me by the hand». Med den hypnotiske stemmen til Ian Curtis. Åpningen på side to var like sterk. «She’s Lost Control» var nok en maktdemonstrasjon av forstyrret entusiasme. Den ble like skremmende omskapt som «I’ve Lost Control» med Grace Jones og Sly’n’Robbie året etter, det første signalet på at disse sangene er for evigheten.

Hele «Unknown Pleasures» holdt fast på denne fengslende urovekkende stemningen. Gitarakkordene høres ut som fanfarer som feirer ankomsten til postpunken. Et kontant samspill mellom bass og trommer ble kopiert av alternative rockere til det kjedsommelige, men var i sin originale form en så sterk åpenbaring at det er lett å forstå hvorfor mange vil ta etter. Alt samlet sammen i en banebrytende skarp produksjon av Martin Hannett, som visstnok skrudde temperaturen i studio ned mot frysepunktet på for å få den rette stemningen. Omslaget, av Factorys husdesigner Peter Saville er et av tidens mest ikoniske platecover, som får oss til å tenke messende sang, bankende trommer og bass bare vi ser det på T-skjorte.

For meg begynte dette på vei hjem fra en sommerferie i London, på Virgin Records i Newcastle (det var den veien vi reiste hjem den gangen), der de hadde albumet på tilbud. Jeg hadde allerede registrert en viss begeistring for fenomenet i New Musical Express, der albumet ble beskrevet som et moderne britisk mesterverk. I motsetning til andre band hadde Joy Division ingen singler som hadde forberedt oss på hva som var i gjære. Det mest forbausende er hvor godt det stramme plastomslaget med klistremerket «new release» og prislappen på 3 pund og 49 pence har holdt seg i årenes løp. Dette er ikke et album som er mye spilt. «Unknown Pleasures» blir nemlig ikke tatt fram for moro skyld. Det første som slår ved en nye gjennomhøring er hvor fryktinngytende overbevisende det høres ut. Som om dette var noe som måtte sies før det var for sent.

Joy Division var inspirert av ny britisk punk og tysk krautrock, et slags nytt Velvet Underground ti år etterpå, uten stor gjennomslagskraft i sin samtid, men desto viktigere for dem som orket å høre etter. Joy Divisions vedvarende innflytelse kan høres i band fra U2 og The Cure til The Killers og The National. Det gikk bare et år til oppfølgeren «Closer» var ferdig. Det var vanskeligere å danse til Joy Division nå. Ian Curtis’ personlige problemer var i ferd med å bli uoverkommelige. Siden han tok sitt eget liv like før plata kom ut har det alltid vært lett å høre på den full av etterpåklokskap, og sangene vil alltid høres ut som de er fulle av eksistensiell fortvilelse. Det er umulig å frigjøre «Closer» fra de tragiske omstendighetene, og den har heller aldri vært hyggelig å høre på.

I John Savages nye bok om Joy Division, «This Searing Light, The Sun and Everything Else» forteller restene av gruppa at det aldri var snakk om å gi seg etter at Ian Curtis døde. Etter begravelsen gikk de andre hver til sitt, og sa «snakkes på mandag». De vokste med oppgaven, ble New Order, en av 80-tallets store grupper i Storbritannia.

New Order var et helt nytt band da de spilte i Kjeller’n på Chateau Neuf 25. mai 1981. Forventningene var store, det samme var fallhøyden. De hadde gitt ut singelen «Ceremony», egentlig en Joy Division-låt som var innspilt med Ian Curtis, men som var laget om igjen med Bernard Sumner – eller Bernard Albrecht som han het da – som sanger. En låt som hang igjen i fortida. Mange var skeptiske.

New Order var ikke glade i oppmerksomhet. Arrangørene hadde svartelistet norske musikkaviser for anledningen. Nye Takters utsendte Jan Arne Handorff havnet likevel i selskap med gruppa kvelden før, i en gammel villa på Torshov. De fleste forsøk på dialog ble fort slått ned på. «I don’t talk about the group» sa Bernard Albrecht. Den nye tangentspilleren Gillian Gilbert ble spurt om de spiller Joy Division-låter: «No, it’s a new group, innit?». Det ble med denne kontakten. Men New Order på konserten: «Ambisiøse og dypt innlevende. De virket paradoksalt varme, og mye av grunnen var at musikken beveget. (...) Fulle av underliggende drifter, minner, drømmer fra fjern og nær. Følelser vekkes», skrev Jan Arne Handorff, og konkluderte: «New Order kan bli store».

Og store ble de. To år etter ga de ut singelen «Blue Monday» – en danselåt som skulle bli trendsettende for årene som fulgte. Dessuten en av låtene som skulle definere hele 80-tallet. Og New Order ble mer omgjengelige. I 1990 lagde de den offisielle engelske sangen for fotball-VM, «World In Motion». Og i 1993 snakket Peter Hook endelig med Nye Takter. Blant annet om de fabelaktige basslinjene sine: – Det er fint å bli lagt merke til. Jeg har kanskje en distinkt stil, men det er i så fall fordi jeg alltid har hatt mest lyst til å spille gitar, fortalte han.

Like etter ble New Order oppløst. I 1998 var de tilbake, enda mer publikumsvennlige. De begynte til og med å spille Joy Division-sanger på konserter. I 2007 ble de oppløst igjen. I dag er Peter Hook ikke på talefot med de andre, han fortsetter å spille Joy Division-musikk med sitt nye band, mens resten av New Order har fått enda et nytt liv.

Dette ble vi altså ettertrykkelig minnet om da de kom tilbake til våre trakter i 2016. Både i Roskilde og på Øya trappet de opp stemningen gradvis, og begynte underveis å minne oss om hvilket formidabelt danseband de er. Stemningen tilspisset seg ordentlig med «Bizarre Love Triangle», og i den siste timen ble vi minnet om hvor sterkt de har påvirket bevegelser på dansegulvene i tida som er gått. New Order var en av gruppene som ble så alvorlige i 1981, men nå sto tusenvis av lykkelige mennesker i feststemning og hoppet opp og ned. Til slutt gikk de tilbake til begynnelsen, med Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». Bildene på storskjermen av Ian Curtis fikk det til å gå et ekstra stort jubelbrus gjennom forsamlingen. «Joy Divison Forever», sto det over dem, og selv om New Order aldri blir et like legendarisk navn som sitt eget utgangspunkt har de klart å holde seg selv i live med en kraft som er ganske imponerende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra: Nye takter