For Løkkas unge lesehester

Norges første bygning bygd som folkebibliotek, ble etter flere utsettelser åpna 27. oktober 1914. Ifølge Social-Demokraten var det en etterlengta begivenhet blant «den læselystne ungdom paa Grünerløkken» som «nu i lang tid har gaat og ventet paa aapningen». Aftenposten kunne bevitne at tilbudet var etterspurt også blant bydelens yngste: «Ved 2–1/2 3-tiden havde der samlet sig saa store skarer af børn udenfor, at de maatte slippes ind partivis.»

Kan hende ble det stilt noen krav til de mindreårige gjestene. I hvert fall ble det det ved Grønland filial. Arbeiderparti-representanten Johannes Dahl fortalte i bystyret at lesesalen på Grønland «søges af en hel del børn. Disse maa, før de faar lov til at tage i bøgerne og i det hele taget faar indrette sig der, vaske sine hænder. De kommer fra gaden skidne ind i det opvarmede rum, og der maa de lige i vaskeservanten og vaske sig, før de faar handtere bøgerne».

Les også: Mannen bak folkebibliotekene

Etter Dahls syn var det å foretrekke at barna satt inne og leste bøker framfor å søke «ud paa gaden, i mørke gaardsrum og paa skidne steder, hvor de lærer baade det ene og det andet». Penger til biblioteksvesenet var etter hans mening «bedre anvendt, end om man forøger bevilgningen til politiet».

Grunnstammen i boksamlinga til Grünerløkka bibliotek var «Jomfru Michaelsens leiebibliotek» bestående av 6.000 bind. Barneavdelinga starta opp med bare 1.700 bind. Likevel ble det registrert 55.365 utlån av barnebøker allerede i åpningsåret.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I 1918 ble tilbudet til de minste utvida med en «Eventyrsal» i andre etasje hvor det ble vist skuespill og holdt eventyrstunder. Biblioteket hadde ifølge bibliotekaren Victor Smith hele seks barneklubber – der «pikeklubbene er nærmest litterære, gutteklubbene generelle eller politisk-sosiale».

Skal vi tro Arbeiderbladet ble Grünerløkka raskt byens mest populære filial: «Midt i Grünerløkkens hjerte ligger den og trækker barn og voksne til sig. (…) Victor Smith, skapte avdelingens enestaaende popularitet. Her fortælles der eventyr for barna, her har barna dramatisk klub som spiller komedie for sine undrende og begeistrede kamerater. Her har ungdommen og de voksne sine diskussionsklubber osv. Kort sagt, det er blit et lite aandelig centrum for «Løkka».»

I 1920 ga Smith sjøl denne situasjonsrapporten: «1500 barn i fem skift på vår påskefest og 2000 barn i syv skift til jul, 600 barn hver uke hele vinteren igjennem til eventyrstundene. Schous plass full av ventende barn, garderoben fullastet med kjelker og skøiter, runde barnehoder øre ved øre tett overalt som en kålåker, strittende pikefletter, hvite guttelugger, iltre rødhåringer, langskaller, kortskaller, germaner, slaver, semitter, hele folkevandringer av underlige, fremmede fysiognomier: Storbyen har sendt sin yngste årsklasse til biblioteket. Stille og beskjeden ligger den vakre lille bygning der som en Noas ark og tar inn den kostbare last, utrolig gjestfri, uopslitelig tålmodig, ubegripelig rummelig – ja så rummelig at man kunne tiltro den lille bygning en mystisk 4de dimensjon». (Fortsettes.)

Kilder: Nils Johan Ringdal: By, bok og borger – Deichmanske bibliotek gjennom 200 år, St. Hallvard 2002/4, Social-Demokraten 1914.10.24, Social-Demokraten 1914.10.27, Aftenposten 1914.10.27, Arbeiderbladet 1923.09.08.