Hva er 
«helseledelse»?

Helsevesenet har antakelig brent av noen milliarder i lederutvikling de siste tiårene. Det skulle vært artig å vite hvor mye. Et enda artigere spørsmål å få svar på er om dette har gjort noen tjenester bedre. Det er grunn til å være kritisk.

Ahus sender gamle, dødssyke mennesker hjem alene. I Oslo blir varig funksjonshemmet ungdom avspist med amatørmessige tiltak, men noen bydeler retter seg ikke etter påleggene fra Fylkeslegen. NRK melder om sykehjem som bryter menneskerettigheter (!) til tross for pålegg fra tilsynsorganer.

Dette dreier seg ikke om uheldige unntak. Helsepersonell vet normalt at folk med hjerneblødning ikke bør sendes hjem alene, at pleiepasienter bør bytte bleie, og at unge funksjonshemmede trenger et verdig liv.

Når helseinstitusjoner fatter avgjørelser som bryter med selve forutsetningen for deres eksistens, skyldes det ikke at folk ikke skjønner. Det må være fordi ledelsen vil noe annet.

Når ledere i helsevesenet får avskjed skyldes det alltid budsjettsprekk, aldri dårlige tjenester. Ingen må gå fordi en ung autist er blitt stuet vekk, overlatt til ufaglærte. Ressursforvaltningen i helsevesenet gjør helseledere til revisorer i stedet for hjelpere.

Neste gang noen sender den syke faren din hjem alene, legger sønnen din i reimer eller sender deg ut på evig venteliste, ber du om å få den behandlingsansvarlige i tale (vanskelig nok) og får en underskrift på følgende: «Denne avgjørelsen fattes på et solid medisinsk grunnlag som det beste alternativet for pasientens behandling og henger IKKE sammen med min arbeidsgivers økonomiske situasjon.»

Helsepersonell står personlig ansvarlige for behandlingen. Ledelsen er det ikke. Inspirert helsepersonell som gjør en stor innsats for deg og meg opplever ledelsens mentalitet som en trussel mot faglig utvikling. Med god grunn.