Sjelden har dokumentarfilmen stått så sterkt som i dag, ikke minst her i Norge. Kvaliteten er høy, temaene vidtrekkende og interessen også blant publikum er økende. Men selv om de fleste dokumentarfilmer før eller siden ender på strømmeplattformer, er kinoene og særlig festivalene stedet hvor de kommer best til sin rett. Festivalene, som Human internasjonale dokumentarfestival, er dessuten som oftest også først ute med de siste titlene. Denne uka arrangeres 2022-utgaven av Human-festivalen i Oslo, med visninger på Vega Scene og Vika Kino. Norske og internasjonale filmer står på programmet, og stikkord er menneskerettigheter, ytringsfrihet og samfunnsspørsmål. Her er noen av Human-festivalens mest sentrale titler:
Myanmar under lupen
---
5
DOKUMENTAR
«Myanmar Diaries»
Regi: Myanmar Film Collective
My./Ned./Nor. 2022
---
Denne helt spesielle filmen vant prisen for beste dokumentar etter premieren ved filmfestivalen i Berlin nylig, og det er høyst fortjent. Filmskaperne er naturlig nok anonyme når tematikken og filmens handling ene og alene dreier seg om det brutale militærkuppet i Myanmar i 2021 og juntaens jerngrep rundt befolkningen i tiden etterpå. Men blant co-produsentene finner vi det norske selskapet Ten Thousand Images, som blant annet har fått støtte til «Myanmar Diaries» fra Fritt Ord.
Dette sammensatte dokumentet – som består av ti enkeltstående filmer – skildrer råskapen i overgrepene og lammelsen av et helt samfunn, men også effekten av et kollektivt overgrep på enkeltmennesket slik enkelte filmskapere har valgt å skildre det gjennom fiksjon og kunst. Denne miksen av det sjokkerende i skildringen av de virkelige hendelsene, og de mer metaforiske iscenesatte filmene, utgjør et sterkt vitnesbyrd som imponerer på flere plan, også det nesten uvirkelige. Stemningen er satt allerede fra første scene, da den mye viste videoen på YouTube av en aerobicdansende kvinne står med hodetelefoner midt i en oppvisning foran plassen hvor militærkuppet faktisk starter i løpet av de minuttene hun står der. Nå er den løftet inn i en større sammenheng, som et anslag og en absurd dansevideo der musikken overdøver sirenene og hun ikke har øye for annet enn sin egen prestasjon mens svarte pansrete kjøretøy med soldater fyker forbi bak henne. Det skal snart bli et større alvor mens den ene sekvensen etter den glir over hverandre på sømløst vis, uten at overganger eller de ulike innfallsvinklene forklares. Derfor veksles det også mellom «håndholdt» mobilkamera i et strakt vertikalt billedutsnitt, og mer forseggjorte filmsekvenser hvor depresjoner, flukt, anger og ødeleggende frykt framstilles på metaforisk vis. En av filmens sterkeste sekvenser er filmet i smug gjennom en smal vindusåpning, og viser hvordan både soldater og regimevennlige vanlige borgere går løs på en forsvarsløs person som ligger nede. Andre sekvenser skildrer folk som må ta de vanskelige valgene i løpet av noen korte dramatiske øyeblikk, eller en kvinne som iført munnbind protesterer høylytt mot en bataljon militære som nylig har skutt en jente med kaldt blod angivelig fordi hun bar en rød trøye.
Kinesisk massekonsum og sexdukker
---
5
DOKUMENTAR
«Ascension»
Regi: Jessica Kingdon
Kina/USA, 2021
---
Åpningsfilmen på Human, med flere visninger i løpet av festivalen. «Ascension» tar i tur orden for seg den produserende arbeiderklassen i Kina som lager alt fra plastflasker til kikkerter og sexdukker, til de konsumerende middelklassene og de som til slutt tjener alle pengene på salg til et enormt konsumerende marked i hjemlandet og internasjonalt. Det er en film som skildrer, ikke forteller, men historien blir sterk nok bare ved å vise de ulike leddene, de beinharde arbeidsforholdene, lønnsnivået, timene, kjedsomheten og absurditetene, som å holde kurs for influencere eller salgspersonell orientert mot vesten, eller samtalen mellom arbeidere som lurer på hvor hodet til sexdukke nummer 156 er etter at det er blitt «skreddersydd» etter kundens preferanser.
Akkurat scenene fra sexdukkefabrikkens pinlig nøyaktige arbeid med silikondukkenes «livaktighet», hvor det håndmales, klippes og formes alt mens de (i hovedsak) kvinnelige arbeiderne småprater og kjekler seg imellom, er på den ene siden kostelig, men også svært urovekkende og trist med tanke på kynismen og volumet i denne delen av massekonsumeringsindustrien. Og i likhet med de delene av industrien der det jobbes med klær, farging av tøy, sminke, leketøy og annet, er det heller ikke her noen beskyttelse mot det de ulike materialene avgir av helsefarlige gasser og partikler.
Kinesiskamerikanske Jessica Kingdon er fra New York, og er regnet som en av USAs mest lovende filmskapere. Her har hun skapt en sterkt observerende, rik og på sitt eget vis poetisk film om store klasseforskjeller, kapitalistisk rovdrift og konsumersamfunnets mørkesider. Det hele fortalt med sterke farger, reservert empati og mye iakttakende humor.
[ Vil du vite mer om Ukraina, Russland og Putin? Disse bøkene gir svar (+) ]
Film om Trond Giske
---
DOKUMENTAR
«Makta rår»
Regi: Håvard Bustnes
Norge 2021
---
Makta rår, Arbeiderpartiet, metoo og Trond Giske. Denne filmer behøver knapt noen presentasjon. Dokumentarfilmskaper Håvard Bustnes har fulgt Arbeiderpartiets Trond Giske i tiden etter metoo-varslene, hans politiske og personlige kamp for et comeback og prosessen fram mot årsmøtet i Trondheim Arbeiderparti som endte med at han trakk seg. Filmen hadde først festivalpremiere i Nederland før den ble vist i Tromsø og så i Göteborg. Nå står Norge for tur, først på Human, og allerede fra 11. mars på ordinære kinoer landet over,
[ Hygge-TV i Russland? Umulig, ifølge den nye filmen «F@ck This Job» ]
Nattebarn på nytt
---
4
DOKUMENTARFILM
«Nattebarn»
Regi: Petter Aaberg og Sverre Kvamme
Norge, 2021
---
En natt i 2017 kunne blitt Petter Aabergs siste. Forsøket hans på å hoppe i døden ble tilfeldigvis stanset, og hendelsen ble i stedet starten på en prosess hvor den da 24-årige filmstudenten med kamera i hånden skulle sette sterke ord og bilder hva norske «nattebarn» sliter med i hverdagen. «Nattebarn» ble med det som utgangspunkt en norsk dokumentarfilm om unge mennesker som lever med angst og psykiske utfordringer. Den anbefales varmt for dem som ikke fikk den med seg da den gikk på kino mens kinobransjen var preget av store begrensinger. De unge filmskaperne Petter Aaberg og Sverre Kvamme regisserer filmen med utgangspunkt i seg selv, eget vennskap og Petters egen sykdom. «En nærmest ubetinget åpenhet rundt skam, selvmordstanker og psykisk lidelse blant unge mennesker gjør filmen «Nattebarn» til et unikt dokument over vår egen tid», her det i Dagsavisens anmeldelse.
[ Stemmer fra svarte natta (+) ]
Samisk smertepunkt
---
DOKUMENTAR
«Tystnaden i Sápmi»
Regi: Liselotte Wajstedt
Sverige/Norge 2021
---
Overgrep og mental sykdom i de samiske miljøene er de siste årene blitt satt på dagsordenen i en helt annen grad enn tidligere. Det som oppfattes som skambelagt kommer nå til overflaten også i dokumentarfilmen «Tystanden i Sápmi», regissert av Liselotte Wajstedt som er født i Kiruna og bosatt i Stockholm, men som har et nært forhold også til den samiske befolkningen i Norge. I filmen forteller to unge kvinner om sine personlige erfaringer med overgrep og fortielse. Den ene er Marion Anne Knutsen, som var varsleren i Tysfjord-saken og som førte til at flere enn 150 angivelige overgrepssaker kom for dagen. Den andre ble selv utsatt for en voldtekt under en påskefestival i Kautokeino, men opplevde trakassering fra miljøet rundt overgriperen og andre etter at anmeldelsen ble henlagt. Wajstedt er filmskaper og kunstner som bruker ulike virkemidler og kunstneriske innfallsvinkler for å fortelle en sammensatt og sterk historie om store menneskelige og samfunnsmessige omkostninger.
---
DOKUMENTAR
«Courage»
Regi: Aliaksei Paluyan
Bel./Tys., 2021
---
Nok en «brennpunkt»-film, og her dreier det seg om Hviterussland, eller Belarus som opposisjonen i landet selv insisterer på. «Courage» har en annerledes inngang til tiden rundt presidentvalget i 2020, med fokus på tre skuespillere som i sin tid forlot nasjonalteatret i Belarus for å spille teater som ikke var bundet av myndighetens sensur. Filmen skildrer de enorme opptøyene i landet, men også de individuelle og kunstneriske refleksjonene rundt det stadig strengere eneveldet til president Lukasjenko som har drevet flere av gruppen på flukt og forårsaket en brutal forfølgelse av de som på ulikt vis, også kunstnerisk, kjempet for et demokratisk skifte.
Voksesmerter
---
DOKUMENTAR
«Store små mennesker»
Regi: Gunhild Westhagen Magnor
Norge, 2022
---
Det er et stort spenn mellom filmskaper Gunhild Westhagen Magnors film «Optimistene» (2013), om et volleyball-lag med spillere i alderen 66 til 98 år, og årets «Store små mennesker» som vises på Human-festivalen før den med tid og stunder blant annet vil bli vist på NRK, som er blant de finansielle bidragsyterne bak filmen. Den er egnet til å smelte alle som noen gang har hatt eller tenker at de skal få barn, men motivet er – i likhet med «Optimistene» – å vise betydningen av de små og store øyeblikkene i livet. Og dette er sentralt allerede fra småbarnsalderen av. Filmen følger barnehagehverdagen til Balder og Haakon, ca. to år, og et vennskap dem imellom som er rørende og åpenbart av stor verdi for dem begge. Men Haakon er nok akkurat litt eldre enn Balder, og den dagen Haakon skal bytte avdeling til Trollberget, der de litt større barna er, mens Balder fortsatt må være i Tommeliten, er grunnleggende alvor for dem begge - og alle rundt. Magnors film om de to «småttingene» blir på den måten en fin og klok og ikke minst generell skildring av vennskap, mellommenneskelig empati og personlig vekst.
For visningstidspunkt, billetter og praktisk info, se Humans hjemmeside.
