Stemmer fra svarte natta

4

DOKUMENTARFILM

«Nattebarn»

Regi: Petter Aaberg og Sverre Kvamme

Norge, 2021

En natt i 2017 kunne blitt Petter Aabergs siste. Forsøket hans på å hoppe i døden ble tilfeldigvis stanset, og hendelsen ble i stedet starten på en prosess hvor den da 24-årige filmstudenten med kamera i hånden skulle sette sterke ord og bilder hva norske «nattebarn» sliter med i hverdagen.

«Nattebarn» er en dokumentarfilm med en ganske annerledes tilnærming til temaet filmskaperne vil utforske, og er nok blitt atskillig mer omfattende enn de tenkte på forhånd. Det er dels tung selvransakelse, dels et bilde på en norsk virkelighet vi sjelden er vitne til gjennom mer etablerte kanaler og statistikker enn dem Petter Aaberg og Sverre Kvamme har valgt. Det gjør denne filmen til et viktig dokument som påviser hvor dypt ned i depresjoner og selvdestruktivitet unge sårbare mennesker kan komme, uten at de får den hjelpen eller forståelsen de behøver.

[ Hvordan hadde verden blitt hvis alle menn (unntatt en) på jorda ble borte? Helsvart, dystert og deprimerende, skal vi tro Disneys nye dystopi—drama ]

Aaberg og Kvamme ble venner da de studerte sammen ved Nordland kunst- og filmhøgskole i Lofoten, og for kameraten var det ikke noe nytt at Aaberg slet med tanker som var så mørke at han ble suicidal i møte med motgang. Men forsøket hans på å ta sitt eget liv viste et svartere alvor, og gjorde det klart for Kvamme at det var lurt om Aaberg fikk noe annet å tenke på, noe kreativt. Ideen ble en film om folk de møter nattetid, og mer konkret uttalt av Aaberg: «Jeg vil møte folk som sliter».

Resultatet er blitt et vakkert, skjørt og smått kaotisk lappeteppe av møter med unge folk som gjør nettopp det, sliter. Møter med noen av dem som lever med diagnoser, store drømmer, depresjoner og en uhåndterlig hverdag fylt med angst, rus, rastløshet, skam og tildes alvorlige psykiske utfordringer. De to filmskaperne bruker seg selv i møtet med ukjente og knekker kodene som åpner opp for samtaler, følelser og historier som dessverre ikke er unike, men som knapt er blitt formidlet så rått og uredigert på film. Aabergs egne erfaringer kombinert med en tilsynelatende faglig uerfaren, spontant åpen og nysgjerrig spørsmålsstilling, gir svar og refleksjoner som langt mer etablerte dokumentarfilmskapere neppe ville oppnådd.

[ «Dinner in America» sjarmerer med store doser punkrock-romantikk (+) ]

«Nattebarn» er allerede før kinopremieren blitt et fenomen på sosiale medier, hvor enkeltscener på TikTok er sett av flere hundre tusen. Ideen kan minne noe om uredde dokumentarserier som for eksempel NRKs «Innafor», men Aaberg og Kvamme har ingen balanserende kringkaster i ryggen, og tanken om filmen ble sådd først og fremst for å få Aaberg på andre tanker. De kjører bokstavelig talt ut i gatene på jakt etter party. Det er noe rørende naivt med hvordan de ringer på ukjente dører med kameraet tent og spør feststemte folk om de kan få filme, og som regel slås døra igjen. Men ikke alltid.

Kontakten de etablerer med enkelte personer skaper sterke møter mellom en filmskaper som selv sliter tungt, og andre som bærer på en til dels svært tung bør. En er en svært ung rusmisbruker, en vil skifte kjønn, en er selvskader. Vi får ikke vite så mye om de enkeltes bakgrunn, men vi får god innsikt i hvem de er gjennom det året filmingen pågår.

Petter Aaberg karakteriserer seg som bifil og snakker mye om skammen han føler på fordi han tenner på menn, men møter også Miriam i løpet av filmen. De blir et par, og deler både lykkelige, vonde og intime øyeblikk med kameraet. Som for eksempel et ømt og nært samleie, som for å understreke filmens avstand mellom bunn og topp. Aaberg framstår som både personlig, privat og direkte selvutleverende, uten at vi som tilskuer alltid vet hvor iscenesatt de enkelte sekvensene er. Men hans bearbeidelser av tunge tanker blir uansett vel så viktig som det å formidle møtene med de andre. Det gjelder også når intervjuobjektene er på sitt aller mest sårbare – som i en overdosesituasjon eller under selvskading av det svært alvorlige slaget.

[ Filmmonsteret Candyman er gjenferdet av USAs rasistiske fortid (+) ]

Enkelte scener og sekvenser reiser etiske spørsmål rundt ansvaret en dokumentarfilmskaper har for å ivareta personene som blottstilles foran kamera. Dette kommenterer også Kvamme i et for han svært følelsesladet øyeblikk i filmen – at de (Kvamme og Aaberg) kommer inn i livene deres, blir venner med dem, men samtidig har de et ansvar fordi de er så sårbare. Han legger til at han også har et ansvar for å fortelle Aabergs historie på en riktig måte. Stikkordet er åpenhet, og hadde ikke de begge vært så åpne hadde de heller ikke fått de andre til å åpne seg.

Åpenheten og det å høre andres historie er «Nattebarn»s første bud, både for dem som deltar, men i høy grad også for vi som ser filmen. Rundt de medvirkende ligger udefinerbare lag av selvopptatthet, projisering og selvforsvar. Slik forsterkes et generasjonsportrett fra en norsk virkelighet der mørket kaster skygger flertallet ikke aner konsekvensene av.

Kriminelle handlinger er en del av kartet og terrenget i situasjonene Aaberg og Kvamme går inn i, men ulikt mange andre viker de ikke unna for å være til stede eller vise disse på film uten anonymisering. Mange av scenene er åpenbart filmet i situasjoner hvor de enkelte gjennomgangspersonene er i ubalanse, bevisstløse eller på andre måter ikke i stand til forstå hva de er med på i øyeblikket. Og hvilke inntrykk rundt enkeltindivider etterlater filmen om man tenker fram i tid?

Filmens tilblivelse er tilsynelatende kaosartet, men på produsentsiden har det på ett eller annet tidspunkt i prosessen kommet inn svært erfarne dokumentarfilmskapere og konsulenter fra tunge institusjoner. Det synes å være garanti god nok. Filmens budskap om åpenhet og behov for større ressurser, forståelse og oppfølging innen den unge psykiatrien, gir uansett «Nattebarn» et overbevisende svar på, i et språk som snakker direkte til dem som trenger det mest.