Film

Filmen fra skyttergravene i Ukraina er som å se en lunte brenne

Dokumentarfilmen «Trenches» viser frykten og ventingen blant soldatene i Ukrainas skyttergraver like før det smeller. De var aldri i tvil om at Russland ville angripe.

---

5

DOKUMENTAR

«Trenches»

Regi: Loup Bureau

Frankrike, 2021

Vises på Human Internasjonale Filmfestival, Oslo

---

«De som skriker som en stukken gris skal du bare la ligge. Du hører jo at de lever. Det er de som ligger helt stille du må sjekke først». Slik belærer den erfarne kommandanten sine medsoldater, unge menn som gror sitt første skjegg mens de graver skyttergravene som for få dager siden utgjorde rutenettet for frontlinjene i Donbass og andre regioner på grensen mellom Ukraina og områdene kontrollert av prorussiske separatister. Dokumentarfilmen «Trenches» gir et unikt innblikk i soldatens hverdag, i ventingen, frykten og de praktiske gjøremålene mens fienden fininnstiller geværsiktene bare to-tre kilometer unna.

Å se denne filmen som er aktuell på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen Human i Oslo, akkurat idet den russiske invasjonen er et faktum, er som å se en lunte bli tent, og som ulmer mot en uunngåelig detonasjon, en russisk invasjon av Ukraina. Akkurat slik soldatene som graver milevis av skyttergraver forutså i de månedene filmingen pågikk. «Alt handler om penger. Alt handler om olje og gass. Vi ukrainere vil bare ha vår uavhengighet», sier den rustikke og noe eldre kommandanten som har vært ute en vinternatt før. Det skjer i en av filmens få samtaler som nærmer seg det politiske. Ellers handler det mest om å være til stede, snakke om alt mellom himmel og jord, om ekskjærester som ikke orket å være sammen med en soldat år ut og år inn, om aktiviteten til «våre venner» på andre siden av ingenmannslandet, og om hva de skal gjøre om og hvis de en dag kommer hjem fra skyttergravene, alt fra festing til fisking.

Snikskyttere og våpenhvile

Den franske krigsjournalisten Loup Bureau debuterer som filmskaper med «Trenches» («Skyttergraver»), som ble filmet over flere måneder i hovedsakelig 2018, men som også inneholder episoder så sent som i fjor. Bureau fikk innpass blant små enheter utplassert i skyttergravene gjennom kontakter, hvor han ble «innrullert» som en del av troppene. Det startet med en fra dag til dag-avtale, og utviklet seg til uker i strekk sammen med soldatene i en tid da det var våpenhvile mellom partene. Men den var såpass skjør at det stadig kommer til trefninger og reelle kamper, hvor begge sider har sitt å hevne, hvor snikskytterne opererer i ly av mørket og de stadig mer utbygde underjordiske gangene og beskyttende sandsekkeborgene. Dødelige granater volder skader og kvestelser på hver side av det som på ingen måte framstår som fredsbevarende styrker i en krisetid.

«Trenches»

Bureaus film er likevel en «helaftens» dokumentar som ikke så mye skildrer brutalitet og krigshandlinger, som den skildrer de mellommenneskelige båndene blant soldatene og enkeltindividets refleksjoner og tanker rundt situasjonen og framtida. Det er et primitivt liv, hvor de fremste «våpnene» i krigsforberedelsene er hakker og spader, dag ut og dag inn, i gjørme og hardpakket leire og jord i det flate, karrige landskapet øst i Ukraina. De verste partiene «graver» de opp med granater. Bureau har filmet det hele i svart-hvitt, i klare, poetiske og nære bilder enten det er hardt kroppslig arbeid eller det er kjedsomhet som utfolder seg soldatene mellom, når de krangler om å drepe «russere» på skyte- og krigsspillene de har lastet ned på datamaskinene, når de leker med en og annen kattunge på armen eller kaster kniv på blink. Bildene i svart og hvitt, de skitne, slitne mennene, gjennomtatovert og knapt med en tann igjen, ryggtavlene som filmes mens de går gjennom de lange og trange jordgangene og eksplosjonene i mørket, minner om første verdenskrig. Det er bevisst fra Bureaus side.

Unge soldater i Ukraina

Ukrainas forsvar slik det her vises er så langt fra en høyteknologisk krig man kan komme. Hakker og gevær, en og annen gammel panservernrakett. Blod, brannsår og varsel om død. Det er en estetisk, men aldri spekulativ framstilling av det marerittet unge gutter og ensomme soldater går igjennom. Hva vil skje med foreldrene og vennene dine om du blir drept i løpet av denne krigen?, spør Bureau en av soldatene han følger tettest. «Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt på det. De vil nok tømme en flaske vodka til minne om en fyr som en gang var deres venn». Når han får tenkt seg om sier han at han kanskje ikke har noen virkelige venner, bare folk han kjenner og som vil tenne et lys på Facebook og si noe overfladisk om at det alltid er de beste som går først. Alt han har er foreldrene, og hvordan de vil ta det tør han ikke tenke på.

Det røffe og maskuline miljøet slår sprekker under presset de er i. Omkostningene i randsonen aner vi, men Bureau har sagt at han med vilje unnlot å filme scener med mye alkohol og andre måter å døyve angst, sjokk og depresjon på. Det trengte han heller ikke. De unge soldatene bærer opplevelser langt utover sin egen alder som supplerende «tatoveringer» på kroppen.

Skyttergraver under ild

Bureau fanger den helt spesielle stemningen i troppen, som uten forvarsel må kaste hakken og løpe i dekning i de dypere skyttergravene når separatistene åpner ild eller granatene hviner. Den eneste kvinnelige soldaten som er med i filmen sier at hun har fått kallenavnet sitt fra en kommandant, Persefone, oppkalt etter underverdenens dronning i gresk mytologi. Og det er jo det hun er, flirer hun, en dronning i «underverdenen», i en film som idet den vises på en norsk filmfestival gjør at man uvilkårlig spør seg om hvordan det går med dem nå, når alvoret slår inn med en helt annen kraft enn under Bureaus unike dokumentasjonsarbeid i en ulmende og uoversiktlig utpost i Europas nest største land.

Dokumentarfilmfestivalen Human i Oslo viser «Trenches» tirsdag 1. mars og torsdag 3. mars. For tilknyttede arrangementer, tidspunkt og øvrig program, se festivalens egen hjemmeside.