Ella Marie Hætta Isaksen: – Jeg lever med følelsene utenpå kroppen

Som 22-åring står Ella Marie Hætta Isaksen i spissen for både bandet Isák og en ny bevisstgjøring rundt samisk identitet som handler om så ulike ting som arealinngrep, reindrift og miljøkamp. Alt dette ulmer under låtene på albumet «Roasut», som hun selv oversetter til «stormer». Selv de roligste låtene minner oss om hvor den tidligere «Stjernekamp»-vinneren kommer fra, og aller nærmest er «Issàt», der Isaksen joiker sin egen bestefar.

– Jeg klarer ikke å skrive musikk som jeg ikke putter meg selv i. Dette albumet kommer fra et litt mer selvsikkert sted enn når man starter på null. Vi er så flinke til å backe hverandre. Etter at jeg traff Daniel og Alexander føler jeg at jeg fant meg selv i musikken. Vi er så flinke til å backe hverandre og jeg synes at vi er mer selvsikre denne gangen, sier hun om bandet, som foruten henne består av Aleksander Kostopoulos og Daniel Njie Eriksen. Tekstene og låtene er det hun som står for, og derfor kan en bestefar ende opp som et åpningsspor, selv om hun aldri fikk møtt han.

Les også: – Joiken er et trumfkort ingen andre har

Joiker bestefar

– Den joiken er jeg vokst opp med, likevel har jeg ikke hørt den så ofte. Jeg tror det har vært litt vemodig for min mor og hennes søsken å joike den fordi han døde så tidlig, men for meg ble det viktig. Det er jo en måte å minnes de døde på, og jeg har joika han for meg selv som en måte å bli kjent med meg selv og fortida. Det er det joiken er, en link mellom alle forfedrene og deg selv.

Og det er en måte å bli kjent med en bestefar som jeg aldri fikk møte, men som jeg likevel har i livet mitt. Han var jo starten min, uten han hadde jeg aldri vært, også med tanke med at han var den siste i min familie som hadde egne dyr. Denne plata er på en måte dedikert til de stormene reindrifta står i, sier Ella Marie Hætta Isaksen som opprinnelig kommer fra Tana.

Med deltakelsen i «Stjernekamp» ble hun landskjent over natta, ikke minst på grunn av joikene hun valgte til programmet. I tiden rundt det populære programmet og forut for debutalbumet var hun svært åpen om en tung ungdomstid, ensomhet, depresjon og angst. Hun fortalte da at musikken som ga henne frihetsfølelsen tilbake, og etter at hun vant samisk Grand Prix møtte hun Eriksen og Kostopolous som gjorde den samiske elektropoptrioen komplett.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Spisser budskapet

Isaksens bestefar vokste opp i en tid da kampen for den samiske identiteten handlet om andre ting enn i dag, men fortsatt handler det om de grunnleggende verdiene, noe andreplaten «Roasut» også bærer preg av.

– «Roasut» er en kamplåt for mitt folk og alle andre som opplever at de står i en kamp fordi de ikke har noe annet valg. Ellers blir vi slukt. Sånn føles det. Men det er jeg som har valgt å oversette «roasut» til «stormer». Slår man opp i ordboka vil det stå tap, trussel, katastrofe. Jeg har oversatt det på en mer abstrakt måte. Du føler at du ikke bare står i personlige stormer, men også overfor miljøkatastrofer og trusler fra myndighetene. Jeg syns det var en passende tittel og jeg er glad jeg fant den tidlig for da kunne jeg spisse budskapet vårt. Men vi har jo også låter som «I’ll do my best» og «My love», den mest klissete låten jeg noensinne har skrevet og som handler om kjærlighet. Det må jeg jo også skrive om. Det er min terapi og handler om de aller mest personlige stormene.

– Så musikk er terapi?

– Absolutt, for meg har det vært redningen mange dager. Jeg er en enormt følsom person som sliter med mitt, og jeg sliter fortsatt med mitt. Jeg har en veldig skjør psykisk helse på ett vis, samtidig ligger det en veldig styrke i det å være skjør. Jeg lever med følelsene utenpå kroppen og det gjør deg veldig utsatt når du møter på mennesker som vil utnytte deg. Det første albumet handlet om mitt første kjærlighetsforhold, og jeg har kjent på det å være i kjelleren, sier Isaksen om debutalbumet «Ealán» fra 2019. Hun forteller at redningen er pianoet.

– I mitt mørkeste mørke kryper jeg til pianoet og noen ganger har det vært det eneste som har reddet meg. Jeg har nesten et religiøst forhold til dette. Jeg er ingen god pianist, men jeg kan spille nok til å uttrykke meg. Jeg er så takknemlig for at min terapi også er min jobb. Jeg tenker på andre som opplever å ha det samme mørket i seg, men som på ingen måte kan se jobben som en terapi. Det å være musiker gir selvfølelse og det handler jo om å realisere seg selv. Jeg trenger heldigvis ikke gå ut i et kontorfellesskap og møte folk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Sterke historier

Tekstene på «Roasut» kan tolkes på forskjellig vis, og en og samme låt kan både handle om det helt personlige og for eksempel den overordnede miljøkampen.

– Noe av det fineste man kan oppleve er å nå inn til folk. Det er spesielt å få være en del av folks reise tilbake til identiteten det er det å være samisk eller en del av et minoritetsfolk. Man kan nok relatere mer til tekstene mine med en slik bakgrunn, om å ta tilbake sin identitet og være samisk, og jeg føler brorskap eller søsterskap til andre minoriteter. Det å møte folk etter konserter som har sterke historier tilknyttet det å skamme seg over sin egen bakgrunn er enormt tungt, men også veldig fint.

– Hva slags historier ønsker du å fortelle med «Roasut»?

– Jeg vil fortelle sterke historier på en rørende, men håpefull måte. Det ligger en enorm melankoli og smerte i det samiske som jeg har arvet, som jeg blir nødt til å bearbeide og som mine barn blir nødt til å bearbeide også. Jeg har lyst til å være en katalysator for å få ut de følelsene og samtidig utstråle en styrke og et håp om at det blir bedre. Det må være en optimisme i det også, sier hun.

Ella Marie forteller at sangen «Nama», en barnejoik, er den for henne mest emosjonelle på hele albumet, og essensen av hva hun ønsker å få til som historieforteller. Den handler om å finne et verdig navn til hennes framtidige barn.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Isák er kjent for sine energiske konserter. Her Ella Marie og Daniel Eriksen på Parkteatret. Foto: Mode Steinkjer

– Er du klar?

– Mange vil kanskje si at det er litt rart at jeg skriver om mitt framtidige barn som 22-åring, men sånn er realiteten min, at jeg bekymrer meg mye for det samiskes framtid, og hvorvidt det samiske skal overleve. Spørsmålet er: «Er du klar, er du klar for det verden kommer til å legge på dine skuldre?» Og så avslutter den med en sterk joik, så det blir min måte å gi framtida en «kom igjen!»-følelse, selv om den føles litt beinhard av og til, sier hun samtidig som hun slår fast at hun er full av optimisme.

– Jeg syns vi er på en fin bølge nå. Det samiske blir mer synlig, med Grand Prix på TV og jeg som også har bidratt med «Stjernekamp». Samtidig merker man at presset fra storsamfunnet øker for hver dag som går. I dag har vi ikke den systematiske fornorskninga i skolen, men mange av oss opplever at fornorskningen likevel ikke tar slutt. Nå skjer det i form av arealinngrep i våre områder, og det er en stor påkjenning. Selv om ikke jeg er en del av reindriften opplever jeg det som et enormt personlig svik på vegne av framtid. Reindrifta er en del av kulturen vår, en bærebjelke i tradisjonen vår. Det sies at uten rein, ingen samer, og den inngripen som skjer nå er helt reell.

Det ligger i det hele tatt et underliggende sinne i låtene på «Roasut», og det handler i høy grad om miljøkampen Ella Marie Hætta Isaksen har engasjert seg tungt i.

– «Starting a Fire» er kanskje den mest «housy» danselåten på albumet, men den henvender seg til oljenæringa og forteller at jeg føler meg personlig sveket hver gang en ny konsesjonsrunde utlyses. Det føles som et mareritt som aldri tar slutt, at man bare fortsetter og utlyse nye oljeblokker lenger og lenger nord.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Isák: Ella Marie Hætta Isaksen flankert av Daniel Njie Eriksen (til venstre) og Aleksander Kostopoulos. Foto: Patrik Westli

Les også: Anmeldelse Skambankt: Jærtegn over Jæren

Stygge debatter

Isaksen har både personlig og som artist stått i mange debatter om både oljenæringen og den samiske identiteten. Hun innrømmer at hun sikkert har bidratt til at det offentlige ordskiftet er blitt mer polarisert.

– Det er viktig å være bevisst på hvordan man påvirker debattene. Det er så mye følelser knyttet til identitet og det gjør at det er vanskelig å holde igjen på det følelsesmessige. Jeg mener det ikke må være et prinsipp i debatten at du ikke kan bringe inn det følelsesladede. Da blir jo debatten lagt på det ikke-samiskes premisser. Vår side i denne debatten vil jo alltid være drevet av følelser, den vil være mer sår. Men det er viktig å passe på at polariseringen ikke utarter, og at vi får et forståelsesfullt samfunn der det er rom for å være forskjellig. Mitt motto er at mangfold er vakkert. Ikke dermed sagt at man skal lete etter ulikheter, men jeg tror at mange hadde hatt godt av å se at vi ikke nødvendigvis er hverandres fiender, sier hun.

– Jeg har vært i et par stormer, som i debatten rundt joikakaker. Det var ordentlig stygt. Å lese om seg selv at man er samisk fanatiker, en pr-kåt liten jævel og at jeg burde hatt psykologisk hjelp for mange år siden, da blir det klart for meg at mange fokuserer på det som skiller oss og lar seg skremme av det. Det norske og det samiske har jo levd side om side i mange hundre år, ofte også fredelig. Og musikken understreker at mangfold er vakkert.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ella Marie Hætta Isaksen. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Samisk verdenskunstner hedres med stor utstilling

– Vi liker godt kontraster, det er noe vi har med oss fra live-verdenen. Vi har tatt det hakket lengre på dette albumet, med houselåter man kan danse klærne av seg til, med det samiske, det engelske og joiken og balladene som tar det hel helt ned. Og personlige historier om hvordan det er å leve med pandemi og klimaendringer. Det er en mye i en suppe, men det er sånn jeg liker det. Vi har snakket mye om at vi vil bygge en karriere på våre verdier. Vi er helt klart et kommersielt band, men jeg senser at det er noen i de samiske miljøene som har vært skeptiske til det vi holder på med, gjennom å ta joiken til nye høyder med elektronisk musikk og alt som er, sier hun, og mener en av den samiske kulturens største skikkelser noensinne ville hatt et ord med i laget om han kunne hørt Isák.

– Jeg ser for meg at Nils-Aslak Valkeapää snur seg i grava. Han sa rett før han døde at han angret på at han hadde tillatt instrumenter sammen med joiken fordi da fjerner man det tradisjonelle. Han skulle bare hørt det vi holder på med. Jeg syns det er så fint at han sa det. Jeg mener joiken kler instrumentene som bare det, men det er viktig å stille spørsmål rundt det vi gjør og rundt kulturarven. Jeg er på ingen måte folkevalgt, det nærmeste jeg kommer er «Stjernekamp», men jeg mener vi skal ha respekt for de lange tradisjonene og ikke bare komme og føkke det til.