Anmeldelse «Pig»: Sterkt og rørende om en mann og hans gris

---

5

FILM

«Pig»

Regi: Michael Sarnorski

USA, Eng. - 2021

---

Ved første øyekast kan man ledes til å tro at dette vil bli en ellevill hillbilly-variant av «John Wick», der Nicolas Cage spiller en villmann med veldig spesifikke ferdigheter, mystisk fortid og legendarisk rykte, som begir seg ned i en skjult underverden for å finne de kriminelle elementene som stjal hans elskede trøffelgris. Ja, det høres definitivt ut som en typisk Nicolas Cage-rolle. Jeg hadde mer enn gjerne sett en sånn film, men «Pig» er det stikk motsatte av en hevntokt-actionthriller. Et melankolsk lavbudsjettdrama om tap, traumer og bearbeiding av sorg, der Nicolas Cage leverer en av sine mest naturalistiske og lavmælte skuespillerprestasjoner på flere år.

Hans skattesmell-relaterte hyperproduktivitet devaluerte respekten for Cage i flere år, og gjorde det lett å forbinde fyren med eksentrisk megaskuespill i B-filmer som er langt under hans verdighet. En ekte kunstner redusert til en stusselig tilbudsvare på grunn av økonomiske problemer, som fortsatt prøvde å gjøre noe kreativt i selv de mest uinspirerte dusinvareprosjektene. Personlig har jeg stor sans for Cages mer, la oss si «eksperimentelle» rolletolkninger i alt fra «Mandy» (2018) til «Color Out of Space» (2019), men «Pig» understreker hvor lett det er å glemme hans betydelige talenter som nyansert karakterskuespiller. Så til de grader at det har vært seriøs snakk om at Nicolas Cage har gode odds for å bli Oscar-nominert for denne rollen, noe som i så tilfelle blir hans første nominasjon siden «Adaptation.» (2003).

[ Først blir hun ulv i Nordens første varulvfilm. Så spiller hun student fylt av terrorangst. 2022 kan for bli Elli R. Müller Osbornes år ]

«Pig» fikk dessuten en offisiell tommel opp av ekspresident Barack Obama, som uttalte at dette var en av hans store favorittfilmer fra i fjor. Så vidt jeg vet har ikke Obama sagt noe definitivt om hva han føler om Cage-filmene «Willy’s Wonderland» og «Prisoners of the Ghostland».

Denne gangen er han Rob, en skjeggete einstøing som lever alene i en liten brakke langt inne i Oregons skoger sammen med sin elskede trøffelgris. Rob forlot sivilisasjonen på grunn av en personlig tragedie femten år tidligere, og ser ikke ut til å ha vasket seg siden den gangen. En hjemsøkt eremitt som knapt er i stand til å kommunisere med omverden, og tilbringer tiden med å spore opp trøfler sammen med grisen sin, i scener som kunne ha kommet rett fra kinoaktuelle «Trøffeljegerne i Piemonte». Rob selger trøffeloverskuddet til det eneste mennesket han har jevnlig kontakt med: Amir (Alex Wolff) - en ung jappejypling i kanarigul sportsbil, som supplerer luksusrestauranter med eksklusive råvarer.

Rob ser ut til å være tilfreds med denne ordningen, men en natt blir han angrepet av to maskerte personer som stapper grisen i en sekk og etterlater ham bevisstløs i en pøl av blod. Etter å ha mistet sitt siste holdepunkt stabber Rob tilbake til sivilisasjonen, og søker hjelp av Amir for å finne trøffelsvinet sitt. De begir seg ned i Portlands gastronomiske underverden for å få svar, og ender opp i en illegal arena der serviceansatte juler opp hjemløse til blods. Rob blir brutalt grisebanket, og går igjennom hele filmen med et forslått, blodig fjes. Totalt målbevisst, uten nevneverdig interesse for hvordan omverdenen oppfatter ham og fast bestemt på å finne den elskede grisen sin for enhver pris.

Han viser seg å være en mann med et sagnomsust rennomme i visse kretser, der folk fortsatt hvisker navnet hans med ærbødig ærefrykt. I motsetning til John Wick løser ikke Rob problemene ved å skyte dem rett i skolten på kloss hold, men tilnærmer seg isteden konfliktløsning fra en mer smakfull synsvinkel. Så fremfor å bygge seg opp til en voldsom konfrontasjon ender alt med sørgmodig fortvilelse.

[ Dette er de beste filmene på Netflix ]

Jeg har lest intervjuer der Nicolas Cage beskriver «Pig» som et filmatisk haiku-dikt, der det meste uttrykkes i pausene mellom ordene. Det viser seg å stemme bra. Regidebutant og manusforfatter Michael Sarnoski forventer at vi er i stand til å skjønne meningen uten at han staver ut noe, og at vi fyller tomrommene med egne tolkninger. Han gir oss nok puslespillbiter å danne våre egne bilder, men ikke tilstrekkelig mange til å se helheten. Dette er mer en stemningsreise enn historiefortelling, som utforsker hvordan tap og bunnløs sorg kan forandre en persons virkelighet. Dette er til dels en rørende fortelling om det nære båndet mellom en mann og hans gris, men «Pig» dreier seg først og fremst om hvordan vi alle takler dype traumer – og hvor lett det er å bli fanget av dem. Noen lukker seg inn og gjemmer seg bort. Andre blir kalde og onde. Ingen slipper unna.

At «Pig» er såpass minimalistisk, uhåndgripelig og åpen for tolkning er trolig også et resultat av at Michael Sarnoski følte seg presset av distributøren til å redigere bort nesten en time av handlingen. Så en del dialog og forklarende scener ble ofret på alteret til en kortere spilletid (kinoversjonen er på beskjedne 92 minutter). Det er umulig å vite om en komplett «directors cut» vil fordype filmopplevelsen eller forminske kraften av den, men i sin nåværende utgave er prisvinneren «Pig» fortsatt en skikkelig særegen, liten godbit – drevet av en sjeldent sterk, sårbar og ektefølt prestasjon fra Nicolas Cage.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen