5
DRAMA
«John Wick: Chapter 3»
Regi: Chad Stahelski
USA, 2019
I løpet av tre filmer har John Wick blitt en av vår tids store action-ikoner, og i en alder av 54 år har Keanu Reeves endelig fått sin velfortjente respekt som en av bransjens fremste fysiske skuespillere. Dette tredje kapittelet skuffer slett ikke, og starter en knapp time etter at forgjengeren sluttet. Etter å ha brutt en av kardinalreglene i leiemordernes hemmelige underverden er John Wick (Keanu Reeves) bannlyst som «ex communicado». Han får et lite forsprang før alle verdens leiemordere mottar nyheten om at en av deres mest fryktede kollegaer nå er fritt vilt, med en skuddpremiere på 14 millioner dollar. Wick etterlater den nye hunden sin hos hotellportieren Charon (Lance Reddick) på The Continental, og begir seg ut på en vill flukt gjennom Manhattans regnfulle gater.
Les også: Diego Maradona – engel og djevel (Dagsavisen+)
Jeg hadde mer enn gjerne sett en «John Wick»-film som utspiller seg i realtid mens Keanu Reeves jogger gjennom New York og dreper internasjonale leiemordere hvert minutt, men «Chapter 3» velger å gå i en litt annen retning. Han løper innom New Yorks hovedbibliotek, plukker opp noen hendige hjelpemidler og dreper en diger motstander med en bok om russisk kunsthistorie. Deretter casher Wick inn gammel gjeld hos den russiske mafiabossen The Director (Anjelica Huston), og får fritt leide til Casablanca. Her bruker Wick opp sin siste vennetjeneste fra kollegaen Sofa (Halle Berry), en hardbarket hotelldirektør og hundetrener som motvillig hjelper Wick med å finne den eneste personen som kan gi ham en fightende sjanse til å oppheve bannlysningen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
En mytisk skikkelse kalt The Elder (Said Taghmaoui), som sender Wick tilbake i retning mot Continental-hotellets lakoniske eier Winston (Ian McShane). I hælene har han den overivrige kollegaen Zero (action-veteranen Mark Dacascos), og omtrent hver eneste stuntperson i den amerikanske filmbransjen. «Chapter 3» serverer en lang rekke actionscener som ikke nødvendigvis prøver å toppe forgjengerne, men som gjør sitt beste for å komme opp med nye nærkamper vi ikke har sett før. Foruten de forventede oppgjørene med «gun-fu» og dusinvis av brutale hodeskudd, benytter Wick seg blant annet av hest-fu, bok-fu, belte-fu, antikviteter-fu, motorsykkel-fu og hunde-fu – med flere velorkestrerte hundestunts enn vi har sett siden «The Doberman Gang».
Finalen utspiller seg i et utsøkt designet glassrom (som kostet fire millioner dollar å konstruere), der Wick kjemper mot to kjenninger fra «The Raid»-filmene, og blir sparket gjennom rundt hundre glassruter. Kampkoreografien er helt førsteklasses, og av et format vi ellers bare ser i asiatiske action-klassikere. Desto mer imponerende fordi Keanu Reeves utfører en så stor del av den kompliserte koreografien selv. Alt er som vanlig oversiktlig filmet under oppsyn av stuntveteranen Chad Stahelski, og iscenesatt med en visuell eleganse som får dette til å minne om en hypervoldsom kunstinstallasjon. Etter tre filmer føles det dessuten imponerende at han har klart å utvide og fordype denne kryptiske mytologien uten å overforklare noe – om noe sitter vi igjen med enda flere spørsmål etter «Chapter 3».
Les også: Dokutungt og kvinnesterkt Oslo Pix
Det blir stadig mer åpenbart at denne filmserien utspiller seg i en parallelldimensjon der folk tåler en umenneskelig mengde juling og daglig ser så mange hypervoldsomme nærkamper at trafikanter på New Yorks sentralbanestasjon ikke engang blunker når folk blir drept rundt dem. «Chapter 3» drar denne serien enda lengre inn i en absurd fantasy-verden der alle er med på spøken og holder en stram mine for å ikke ødelegge moroa. Og selv om dette er et univers som opererer med helt unike spilleregler, så kjenner John Wick sin filmhistorie - med referanser til alt fra «The Matrix»-trilogien og «The Warriors», til Buster Keaton og Sergio Leone. I likhet med forgjengeren ender kapittel tre med en klippehenger som leder videre til neste film. «John Wick: Chapter 4» fikk grønt lys så fort produsenten Lionsgate så hvor mye penger den tredje filmen tjente inn under åpningshelgen, så noe sier meg at dette er en rolle Keanu Reeves kommer til å spille i frem til han er pensjonsklar. Som en av rollefigurene sier: «art is pain and life is suffering», og så lenge Reeves er villig til å utsette seg for så mye juling for å underholde oss kan vi ikke være noe annet enn takknemlige.