Film

«Trøffeljegerne fra Piemonte»: Møt de ekte trøffelheltene

Liker du trøfler er dokumentarfilmen «Trøffeljegerne fra Piemonte», om de eksentriske einstøingene på den italienske landsbygda, som å komme til en annen tidsalder.

---

4

FILM

«Trøffeljegerne fra Piemonte»

Regi: Michael Dweck & Gregory Kershaw

It./He./USA – 2020

---

Trøffel-soppen har vært en eksklusiv delikatesse for gourmeter i flere tusen år, kjent som «kjøkkenets diamant». Den hvite Alba-trøffelen anses som den mest sjeldne og verdifulle av dem alle; «det hvite gullet» som kun kan lokkes opp fra jorden på høstparten i den norditalienske Piemonte-regionen. Denne trøffeljakten er en veldig spesialisert oppgave utført med hjelp av spesialtrente hunder, av lokalkjente menn som vokter sine hemmeligheter med stort omhu. Et lukket miljø drevet av spesifikke regler og koder, der jaktterritorier, metoder og hundetrening slett ikke er noe man snakker høyt om – særlig ikke til utenforstående. Så det er i seg selv imponerende at dokumentarfilmskaperne Michael Dweck og Gregory Kershaw klarte å få innpass i dette miljøet (noe som angivelig tok dem flere år), og dessuten fikk overtalt flere trøffeljegere til å opptre foran kamera.

Trøfler fra Piemonte

Ingen stor overraskelse at de er litt av noen skruer; eksentriske einstøinger i pensjonsalder som har tilbragt hele livet på landsbygda, og kunne ha kommet rett fra en annen tidsalder. De opprettholder tradisjoner som er i ferd med å dø ut, til dels på grunn av klimaforandringer som gjør trøffeljakten til en større utfordring. Og til dels fordi markedskreftene i gourmet-industrien har tiltrukket nye generasjoner med griske lykkejegere. I november ble en eneste trøffel fra Piemonte-regionen solgt på en auksjon for over en million kroner, og sånt skaper gullfeber som presser gamlegutta langt ut på sidelinjen.

Trøffeljegerne

Fint lite av dette forklares i «Trøffeljegerne i Piemonte», som er mer opptatt av å være en abstrakt stemningsreise enn en instruktiv dokumentar. Filmen følger en håndfull trøffeljegere i maleriske tablåer med vakre høstfarger, som holder oss på en armlengdes avstand fra hendelsene. Den evige ungkaren Aurelio lever alene sammen med sin elskede hund Birba, som han skjemmer grådig bort, konstant småpludrer med og behandler som en baby. Trommeslageren Carlo fester et GoPro-kamera på en av hundene sine, som lar oss oppleve trøffeljakten på bakkeplanet. Det føles betryggende å se at alle behandler hundene sine med så mye omtanke og kjærlighet. Men det er jo bare rett og rimelig, siden de gjør alt grovarbeidet for eierne sine.

Livsstil og hemmelighetskremmeri

Den tidligere akrobaten, poeten og selvutnevnte damefuten Angelo har bestemt seg for å kutte ut trøffeljakten, desillusjonert over hvordan kyniske profittjegere har ødelagt all gleden med naturopplevelsen. 88-åringen Carlo sniker seg stadig ut på natten for å jakte på trøfler sammen med hunden Titona, noe som er en kilde til konstant irritasjon for den hakkete kona Maria. Men for Carlo er dette en livsstil han nekter å gi slipp på før lysene slukkes. Med tanke på at «Trøffeljegerne» ble spilt inn for noen år siden er det uvisst hvor mange av dem som fortsatt er i live, men vi får håpe at de fortsatt tusler rundt i skogen sammen med hundene sine.

Angelo Gagliardi, som var 78 da "Trøffeljegerne fra Piemonte" ble filmet, bor alene med sin hund Nina. Foto: Selmer Media

Det er åpent for diskusjon akkurat hvor mye av dette som strengt tatt er dokumentariske observasjoner, og hvor mye som er møysommelig iscenesatt foran kamera av regissørene. Alt føles litt for konstruert, men hinsides den formelle regi-stilen, de arrangerte tablåene og det utstudert maleriske arthouse-filmfotoet klarer fortsatt «trøffeljegerne fra Piemonte» å fange opp livsrytmen til disse karene. Kontrastene er påfallende. Eksentriske gamle menn som vier livet til å spankulere rundt i naturen sammen med hundene sine på den ene siden. På den andre: opportunistiske profittjegere som har null respekt for tradisjonene. Som angivelig forgifter hundene deres, punkterer bildekk og ødelegger gjerder for å sikre seg biter av det hvite gullet – bare for å kunne selge det videre til spekulanter og luksusrestauranter.

Arbeiderne blir trolig skammelig underbetalt

Til slutt blir trøflene andektig servert til julegris-formede gubber i blådress, som gafler i seg delikatessene med selvhøytidelig mine mens de hører på opera, og nikker arrogant sitt bifall helt uten matglede. For eliten er behaget over å kunne stappe i seg kostbare gourmet-retter som ikke er allmuen forunt. Arbeidskarene som lokker trøflene opp fra jorden er en døende art som etter alt å dømme blir skammelig underbetalt for innsatsen. Det er sannelig mye spennende å ta tak i her, men «Trøffeljegerne i Piemonte» er lite interessert i å utforske noe av det i detalj. Denne frustrerende vagheten er trolig et resultat av at trøffeljakten er omsvøpet i så mye hemmelighetskremmeri, men føles samtidig som et veldig bevisst stilvalg fra to regissører som er mer opptatt av atmosfære enn innhold.

P.S. Dette med trøffeljakt ser ut til å være et tegn i tiden. I midten av januar er «Pig» kinoklar, der Nicolas Cage spiller en trøffeljeger-einstøing som blir frastjålet trøffelgrisen sin.


Mer fra Dagsavisen