Oppsigelse, hjerteattakk, skilsmisse: Lindsey Buckingham er god uten Fleetwood Mac

5

Lindsey Buckingham

«Lindsey Buckingham»

Reprise

Man kan skrive avhandlinger om hva godt etablerte artister mener med å plutselig kalle opp et album etter seg selv, som en slags definitiv meddelelse etter en lang karriere, som i Lindsey Buckinghams tilfelle har vært i snart 50 år, med større suksess enn de fleste kan forestille seg.

Dette er sangeren og gitaristens første utspill siden duoalbumet med Christine McVie i 2917, et album som hadde en så sterk Fleetwood Mac-følelse at få hadde klaget om den hadde kommet ut under dette navnet.

[ Lindsey Buckingham og Christine McVie: Så godt som Fleetwood Mac ]

I en av pophistoriens mest bemerkelsesverdige hendelser fikk imidlertid Lindsey Buckingham sparken i Fleetwood Mac i 2018. Den oppgitte grunnen var at han ville utsette konserter med gruppa for å gi ut et soloalbum, og turnere med dette selv først. Mer generelt handlet det kanskje om et kontinuerlig konfliktfylt forhold til Stevie Nicks, som han laget sitt første album sammen med i 1973, og også var sammen med på ordentlig til begge kom med i Fleetwood Mac. (Nicks tilbakeviser at hun fikk Buckingham sparket, hun sier i en uttalelse at de ikke kunne jobbe sammen lenger, men at hun hadde tilbudt seg å slutte selv).

Uansett må dette ha vært en opprivende følelse. Buckingham saksøkte sine gamle kolleger, før han fikk et alvorlig hjerteattakk, og etterpå ble skilt fra sin kone gjennom 21 år. Livet!

Først nå kommer dette soloalbumet. Var det verdt oppstusset? Venter vi på en åpning som kan matche «Second Hand News» på «Rumours»? «Scream» kommer med den samme karakteristiske harde akustiske gitarlyden. Resten av denne sangen er ikke helt der, det har knapt nok noen vært siden, men det høres veldig fint ut. Og albumet har mange tilsvarende fine stunder, som en liten påminnelse om hvordan den perfekte popen nesten høres ut. Etter alle prøvelsene sangeren har vært gjennom kunne vi ventet flere sanger som var satt mer på spissen, men høydepunkter som «I Don’t mind», «Blind Love» og «Power Down» er bare skjønne popdrømmer.

[ Kacey Musgraves med skilsmissealbum fullt av gode følelser ]

«Time, oh good time, where did you go», synger han i albumets eneste coverlåt, en versjon av «Time» av den mildt sagt obskure gruppa Pozo-Seco Singers fra 1966. Vi kan jo forstå hvorfor han har valgt seg denne, og hans egne sanger er også preget av generelle popvendinger om hvor vanskelig det kan være å holde personlige forhold i live over tid.

Lindsey Buckingham er en gjør-det-sjøl-fyr som spiller alle instrumentene selv. I skrivende stund er det uklart om han også har lagt inn damekoringene selv, men jeg regner det ikke som usannsynlig. Her er i alle fall lag på lag med godlyd, som godt på vei lever opp til forventningene.

[ Morten Abel begynner å bli gammel, men er like god ]

Lindsey Buckingham utelukker visst ikke en gjenforening med sitt gamle band, for en siste avskjedsturne før eller siden. Vi hadde unt ham dette, men inntil videre høres det ut som han klarer seg godt på egen hånd. Han skrev ikke «Go Your Own Way» for ingenting.

Spiller i Folketeateret i Oslo 22. mai 2022.