Kultur

Sex, satire og videotape

Det er ikke gull alt som glimrer. Det er den rumenske Gullbjørnen-vinneren «Bad Luck Banging Or Looney Porn» et eksempel på.

3

FILM

«Bad Luck Banging Or Looney Porn»

Regi: Rada Jude

Romania, 2021

Det mangler ikke på provokasjoner når den rumenske regissøren Rada Jude setter nær sagt hele Europas historie og sitt eget folks fordommer på en ganske abstrakt tiltalebenk. Men før vi kommer så langt åpner han like godt hele «Bad Luck Banging Or Looney Porn» med en sekvens grafiske sexscener som sprenger de fleste grenser for hva som tidligere er blitt vist i vanlig kinosammenheng. 18-årsgrensen gir seg selv, og det fra første stund kyniske filmspråket underbygger en film som er satirisk ellevill, som tegner et uvennlig samfunn preget av selvnytelse, nedrighet, rasisme og fordommer, spesielt mot kvinner. Kort sagt menneskefiendtlighet.

Rada Jude glefser etter strupen på alt som heter dobbeltmoral og særlig mentaliteten som gjennomsyrer et Romania slik vi ser det avtegne seg gjennom regissørens subjektive kameraøye. Det er stygt, nedlatende og håpløst, og selv sexscenene, akkompagneres av mas og kranglete stemmer fra den andre siden av døren, et inneklima som ikke akkurat oser av harmoni.

«Bad luck» er det uansett, for nettopp sexfilmen som åpner denne spillefilmen blir på uklart vis lekket på internett. Kvinnen i kameraets søkelys er læreren Emi (Katia Pascariu), og snart har hele skoleklassen og alle foreldrene på eliteskolen hun underviser på, sett opptakene av det som ikke akkurat er fomling under dyna. «Bad Luck Banging Or Looney Porn» er imidlertid ikke en skjematisk fortelling om en lærer som forsøker å berge sitt gode navn og rykte, men en tredelt dissekering av livet rundt oss, fortalt gjennom absurde anekdoter og dvelende kaosscener, men også gjennom forsøk på å si noe om vår tids kikkermentalitet og dobbeltmoralen knyttet til denne.

Fra «Bad Luck Banging Or Looney Porn».

«Bad Luck Banging Or Looney Porn» er satt sammen som et «triptyk», et tredelt filmatisk «alterskap» som Jude åpner panel for panel. I den første delen, hvor sexopptaket på avveie utgjør «syndefallet», følger vi Emi gjennom Bucurestis gater i en kakofoni av kaos, en omvendt Edens hage eller et bilde av et samfunn i det være seg oppløsning eller oppbygning alt etter som. Stressnivået vi snart skal forstå årsaken til sammenfaller med uroen i tungt trafikkerte gater, hele veien med byggeplasser eller raserte bygårder og gamle bygninger, som om byen dras mellom det gamle og det nye på destruktivt vis. Aggresjonen ligger på overflaten, biler tuter, folk kjefter, noen meies regelrett ned. Filmen er innspilt under koronatiden, og bare unntaksvis ser vi folk uten masker. Dette forsterker inntrykket av elendighet og manglende kollektiv empati.

Den mellomste delen er en «ordbok» over anekdoter og undere, en serie sekvenser med illustrerte ord og uttrykk, ofte med bare underteksten som forklarende element. Dette er også kaos, men med et klarere intellektuelt utspring og med bruk av sitater fra eksempelvis Walter Benjamin. Det er til tider forvirrende, veldig komisk, men også forstyrrende. Her er det direkte angrep på så vel den rumenske som den europeiske forhistorien, hvor arkivene er blitt raidet for bilder som viser kvinnefiendtlighet, kirkens dobbeltmoral og overgrep begått av nazister, koloniherrer, statsapparat og funksjonærer. Den menneskelige dårskapen settes inn i et slags system med særlig henvisninger til handlinger og strømninger i Romanias nyere historie, med vekt på nåtidens markedsøkonomiske voksesmerter og de ortodokse kirkenes dobbeltmoral i et samfunn som fram til 1989 var ett av Europas mest undertrykte land. I Radus øyne har svært mye forandret seg, men ingenting til det bedre.

«Bad Luck Banging Or Looney Porn»

Til slutt handler filmens tredje del om en ganske fascinerende og totalt absurd «høring» på skolen hvor Emi settes på tiltalebenken foran alle foreldrene. Filmen spilles av i plenum på iPad, det veies for og mot, og alle reagerer de på ulikt vis. De er på noen vis formet som karikaturer. Her er den kåte bestefaren som sier at det Emi gjør er forkastelig. Den holocaustfornektende militæroffiseren greier å dra inn hele krigsbakteppet, til ivrig applaus fra den de som hater «Sigøynere». Og så har vi presten som går rundt med munnbind påskrevet «I Can’t Breathe», og blir en ryggesløs parodi på den ortodokse kirkens tjenere. Det hele bærer satirisk preg av en kulturkamp uten vinnere, og filmen følger i så måte en klar agenda fra Radu Judes side opp gjennom hele hans filmografi.

Rada Jude slo gjennom med «The Happiest Girl In The World» (2009), men er en ytterst produktiv filmskaper som ved siden av spillefilmer har laget flere kortfilmer og dokumentarfilmer de siste fem årene enn de fleste regissører gjør gjennom et helt liv. I Norge har et begrenset kinopublikum stiftet bekjentskap til filmene hans, men langs festivalløypa finner vi et par titler. Det gjelder først og fremst «Aferim!» (2015), som i likhet med var i hovedkonkurransen i Berlin og omhandler skjebnen til en romaslave i et føydalistisk balkansk samfunn, laget som en svart-hvit western-allegori over romafolkets skjebne i dag.

I filmen «I Do Not Care If We Go Down In History As Barbarians» (2018) hevder en teaterregissør at jødeforfølgelsen i Romania i forbindelse med holocaust i hovedsak ble foretatt av rumenerne selv. Dette gjentas som et mindre, men svært tydelig poeng i «Bad Luck Banging or Looney Porn», helt i tråd med Rada Judes piggtråddiplomatiske politiske utfall.

«Bad Luck Banging Or Looney Porn» er sammensatt og intrikat, men Radu Jude går seg etter hvert vill i sine egne metaforer og påstander. Filmens første del har klare estetiske kvaliteter, men vil for mange oppleves som en utholdenhetsprøve, mens midtpartiet blir en metaforisk mitraljøse av kyniske og lakoniske påstander og innfall, inkludert ytterligere et par innfall med eksplisitt sex. Men for den som holder ut så lenge, så er den tredje delen den mest fascinerende, hvor provokasjonene tar fyr, overdrivelsene tangerer injuriene og de satiriske attakkene mot misogyni og fremmedhat får fullt utløp. Selv når filmen er på sitt mest kjedelige holder den med andre ord på oppmerksomheten, rett og slett for at du aldri vet hva som vil bli Judes neste hoggestabbe


Mer fra Dagsavisen