Film
Lang natts ferd mot dag
«Det som en gang var» er et portrett av et vennskap og et gjenkjennelig Oslo. Ikke begge overlever natten.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
4
DRAMA
«Det som en gang var»
Regi: Patrik Syversen
Norge, 2016
Et ovalt døgn er alt som skal til for å dreie en film om vennskap, brudd og oppbrudd. Med skuespillerne selv som medskapere av filmens handling har regissør Patrik Syversen fanget et avgjørende øyeblikk i to venninners liv, i et sommervarmt Oslo der nettene er lyse og inngrodde mønstre står for fall.
Patrik Syversen har bak seg filmer som «Rovdyr» og «Hjelp vi er i filmbransjen». Glem sjangerregissøren i denne sammenhengen, for med «Det som en gang var» viser han hjerte og poetisk nerve. Filmen er et kunstnerisk generasjonsportrett av to unge kvinner, som er blitt til i dialog med hovedrolleinnehaverne Marte Germaine Christensen og Silje Storstein, fulgt av rytmen til sommerdøgnets dunkle puls. Dels er den enkle budsjettbeskjedne filmen «skutt» naturlig i en leilighet på Majorstua, dels i et byrom som tegner en god miljøskisse rundt de to venninnene – Briskeby, Blå, Kunstneres hus, stedene rundt Youngstorget. At rollefigurene heter det samme som skuespillerne forsterker inntrykket av en ensemblefilm med handling tett opp til virkeligheten, hvor den nevnte pulsen også akkompagneres virkningsfullt av Jens Fougners filmmusikk som har en nesten dokumentarisk, situasjonsbeskrivende tilnærming. I tillegg kommer bruken av eksisterende urban lyd. Til slutt dreier det seg om et Oslo sett fra vestkanten, med Majorstua/Fagerborg som omdreiningspunkt og Frogner som formende oppvekststed. Det er et ressurssterkt miljø, men ikke dermed sagt enkelt å bryte ut av når man skal stake ut sin egen framtid.
Filmens Silje og Marte har tråkket over terskelen fra ungdom til voksen. De har vært bestevenninner siden videregående, men er i ferd med å dras i ulike retninger. Marte er den grenseløse og selvsentrerte som higer etter oppmerksomhet, og tilsynelatende bekymringsløst leter hun etter spenning, opplevelser og menn. Men egentlig har hun grodd fast i gamle minner og fraser. Så langt har Silje danset etter Martes pipe, men har også et alvor over seg. Der Marte desperat holder på det som en gang var, er Silje på vei et annet sted. Det er slutt mellom henne og kjæresten (Tobias Santelmann), og hun har en bachelor hengende over seg. Kanskje har vennskapet med Marte gjort at hun bare har hatt ansvarsfølelse for venninnen og alle andre, men ikke seg selv? Gjennom en fuktig natt på byen og et nachspiel hos Marte med vennen Benjamin (Benjamin Helstad) som ufrivillig katalysator, kommer det usagte til overflaten. Kan bestevenner også slå opp med hverandre?
Spenningen mellom Silje og Marte, og portrettet som skapes av dem som enhet og hver for seg – med finstemt og nærgående innlevelse fra Storstein og Christensen – er filmens bærende kraft. Santelmanns rolle er liten, men har betydning for personbeskrivelsen av Silje. Helstads rolle er viktig for utviklingen i filmens siste halvdel, hvor Syversen skrur sammen dramaet etter et klassisk «lang natts ferd mot dag»-sujett. Gjennomgående blir det likevel mer ferniss enn underlag, og den nesten klaustrofobiske handlingen i det som framstår som en lang novellefilm ville hatt godt av en bredere beskrivelse om Silje og Marte og et større persongalleri.
Joachim Triers to norske spillefilmer gir på flere vis underliggende ekko i «Det som en gang var», mest på grunn av Syversens varsomme, likevel direkte måte å nærme seg hovedpersonene på. Også en nær sagt lyrisk bruk av lys, særlig stemningsunderstrekende bløtt motlys og døgnets luner antyder likhetstrekk med Trier, men også med Eirik Svensson («Natt til 17.») og da spesielt TV-serien «Unge lovende», som i likhet med «Det som en gang var» handler nettopp om unge voksne kvinner i et tilsvarende miljø som famlende trer ut av kamuflasjen som ligger i den ungdommelige villskapen. Det rene fortellerdramaet poengteres i realtid og gjennom en inkluderende skuespillermetode også på manussiden som sikkert ikke er ulik den en filskaper som Mike Leigh benytter seg av. Det gir rollefigurene tydelighet og gjør dialogen lett – både når den er røff og direkte og når den er imponerende klein og keitete. Skuespillernes troverdighet gjør at du kjøper vennskapet og den uavklarte intimiteten mellom Marte og Silje – og dermed også alt det enerverende og irriterende som kiler seg mellom dem. Tross åpenbare lån og selvsagtheter som barbeint plasking i fontener og drømmende bevegelser mot en nattlig byhimmel, viser Syversen egenart og originalitet. Han finner seg til rette i kunstfilmens stemningsskapende estetikk på en måte vi håper han også selv ser betydningen av langt utover «Det som en gang var».