En av de aller beste

Skuespiller, komiker og revyforfatter Jon Skolmen sovnet inn torsdag kveld med familien til stede. Han ble 78 år gammel, melder NTB. Skolmen var i mange år en av Norges aller største kjendiser, av de riktige, velfortjente grunnene. Han dominerte TV-underholdningen i flere tiår, med påfunn som stilte ham i en klasse for seg selv. Med sitt oppsyn, kroppsspråk og sin mimikk kunne det se ut som han fikk mye gratis, men det var neppe så enkelt som det så ut.

I et intervju her i avisa avslørte Jon Skolmen at drømmen fra han var liten var å bli søppelkjører: – Det var stilig. Det var tøft, så macho, fortalte han. Men i 1960 debuterte han på scenen, i en russerevy med Einar Schanke. Skolmen ble ansatt i NRK i 1963. Til å begynne med som innspillingsleder, men han jobbet etter hvert også med skole- og barne-TV. Skolmen er uløselig knyttet til Rikskringkastingens historie. Ikke minst fordi noen av de mest minnerike programmene han var med i var så sterkt knyttet til mediet i seg selv. Programmet «Rundkast om kringkasting» tok med seg det meste av priser under TV-festivalen i Montreux i 1976. Skolmen spilte like gjerne kringkastingssjefen selv, som lisensunnlateren som fikk TV-en knust av Trond Kirkvaag. Vi er ikke sikre på om fargefjernsynet virkelig ble introdusert i Norge ved at Skolmen og Kirkvaag rev over et bånd i rødt, hvitt og blått, men det huskes i alle fall sånn ...

Underholdningsavdelingen i NRK spesialiserte seg på komikvelder med Skolmen og resten av Norges morsomste. Ingen har tent en olympisk ild som Jon Skolmen i OlympiComicade i 1972. Seriene «Å, langt ifra» og «Buffalo Bløffs nasjonale vegg-til-vegg-show» satte standard for norsk humor i årevis etterpå. Skolmen slo også gjennom i Sverige, i «Selskapsreisen»-filmene til Lasse Åberg. Litt mindre kjent i Norge var TV-programmet «Nöjesmassakren», men Skolmens mange roller var med på å gjøre dette til en farsott, også for nordmenn med svenskeantenne midt på 80-tallet.

Jon Skolmen fikk sin egen spillefilm med «Plastposen» fra 1986. Og sånn fortsatte han til langt opp i et nye århundret. Han gjorde en nydelig birolle som journalist, men egentlig familierådgiver i TV-serien «Koselig med peis» i 2011, hver gang med en ny gammel T-skjorte fra jazzfestivalen i Molde. Jeg hadde mange slike i skapet selv, men tok et slags hint her.

I 1975 gjorde Jon Skolmen et kort comeback på TV for barn. Og her kommer det jeg husker med aller størst glede, som det beste uttrykket for denne mannens mange storartede påfunn: Jon Skolmen og skrivemaskinen. Jeg må ha vært 18 år, et godt stykke utenom målgruppa. Vi så jo ikke lenger på barne-TV da, men når Jon Skolmen skulle være med, da var alder uvedkommende.

«Nå skal jeg skrive J-O-N. Det betyr Jon, og det heter jeg».

Sånn begynte det, og der sitter han og hamrer på maskinen, forteller hvordan man legger opp et program, før han reiser seg og henter inn sin første rekvisitt. Et speil i helfigur. Du kommer til å tro at en mann kan fly. Nei, men med de tilsynelatende enkleste virkemidler, ballonger, handleposer og tomflasker ble Jon Skolmen en performancekunstner i særklasse.

Hver gang hadde han en musiker på besøk for å fortelle om instrumentet sitt, og en annen yrkesutøver for å fortelle om faget sitt. Musikerne var ekte nok, Egil Kapstad og de der, de kunne sine ting, men jeg tror ikke jeg spoiler noe for framtidige seere ved å avsløre at de andre arbeidsfolkene var Skolmen selv. Og de var ikke like sikre i sitt arbeid. Slapstick hadde ikke vært bedre siden stumfilmen. Jon kom alltid selv tilbake til skrivemaskinen med en glemt del av forkledningen, slik at de minste kunne fryde seg over å avsløre det vi andre for lengst hadde skjønt.

Dette er noe av essensen hos Jon Skolmen. Han kunne lage komikk av de enkleste ting: Se bare Pølseskolen hans fra NRK. «Ketchup? Sennep? Det kan man spørre om. Det skal man spørre om!» Nei, det går ikke an å gjenfortelle dette, det er bare morsomt når Jon Skolmen gjør det selv, men da er det til gjengjeld så latterlig bra at det av og til var helsefarlig. Legg merke til at jeg nå skriver er, ikke var. Dette er udødelig.

Tilbake til Jon, der han sitter ved skrivemaskinen og programmet snart er slutt: Siste punkt: «Jon takker for seg». – Takk for meg, sier Jon Skolmen. Nå er det Norge som skal takke.

«Jon og en skrivemaskin» er dårlig merket i nettspilleren til NRK, men søk på «Jonnnnnnnnnn (Jon)» så skulle det hjelpe.)

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen