Kultur

Dans som peilepunkt i en stresset tid

Forestillingen «Man» markerer Sølvi Edvardsens 35-års jubileum som koreograf. Jubileet er det hun er minst opptatt av.

CODA

«Man»

Koreografi og regi: Sølvi Edvardsen

Det er liten tvil om at Sølvi Edvardsen (født 1951) er en av våre mest produktive koreografer.

Ilddåpen kom med «Ilddråpen», en ensembleballett for legendariske Collage dansekompani, i 1980. I de 35 årene som er gått fram til soloforestillingen «Man» har premiere under CODA-festivalen, har hun laget over 100 koreografier.

– Jeg synes det er helt fint med jubileum. Men jeg liker ikke å snakke om det, blant annet fordi man hele tida blir satt i bås på grunn av alderen. Jeg blir snart 65, men jeg føler meg som 35, sier hun og ler.

Få andre koreografer har like stor erfaring. Hun er blitt velsignet med en jevn strøm av oppdrag. Enkelte år er det blitt så mye som seks nye koreografier.

Som frilanser er det positivt å få stadig nye oppdrag, men når de som regel kommer med et definert ønske, må det grunnleggende, kunstneriske uttrykksbehovet settes litt til side. Samtidig er hun glad for å ha gjort alle oppdragene. De har utviklet henne i ulike retninger, som igjen har gitt henne muligheten til å finne forskjellige uttrykk som er blitt hennes egne.

LES OGSÅ: Drømmen om et hjem

Like fullt sier hun at hun som koreograf har måttet kjempe for muligheten til å gjøre frie, kunstneriske prosjekter om de tingene hun brenner for. Men med «Man» skal hun inn til kjernen.

«Man» presenteres som et samarbeid mellom CODA-festivalen, Riksteatret og Den Norske Opera & Ballett. «Man» er første innslag i en «double bill», der Daniel Proiettos «Woman» er den andre halvdelen. Han er danser i Nasjonalballetten, der han også har skapt koreografier, blant annet den bemerkelsesverdige «Cygne» for danser Camilla Spidsøe, basert på Svanens død fra «Svanesjøen».

Sammensetningen mann/kvinne kan virke opplagt, men den er tilfeldig. Sølvi Edvardsen har valgt sin tittel i den engelske betydningen av ordet: «Menneske». Selv om den 50 minutter lange soloen danses av en mann – den indisk fødte danseren Sudesh Adhana – er det menneskets vilkår i en hektisk samtid som er Sølvi Edvardsens anliggende.

KOMMENTAR: Et rikt mangfold

– Jeg er interessert i mennesket og mannen, og det ville blitt en totalt annen forestilling med en kvinne. Jeg har sterk tro på enkeltmenneskets betydning. Vi er en liten bit i universet – samtidig som ett menneske er sitt eget univers. Mennesket betyr noe, og i en slik sammenheng blir verdien av å jobbe med seg selv stor. Det gjelder å ta seg tid til å kjenne etter hva som er de basiske behov, og så ta verdivalg ut fra det. Dette er positivt og dessuten veldig viktig i vår verden i dag, sier Sølvi Edvardsen.

Hun forteller at forestillingen ikke har en fortelling; hun foretrekker å kalle det en handling. Hun hadde lenge en undertittel som dreide seg om å starte i nåtid og slutte der alt har roet seg:

– Verden er blitt veldig liten. Det er veldig mye stress som virker negativt inn på dine muligheter for å ha det bra som menneske. Jeg ønsker å minne om at vi kan ta valg. Om at det gjelder å jobbe med vår egen akse slik at vi kan finne likevekten i vår egen verden, sier hun.

Det å jobbe med sin egen akse er et tema Sølvi Edvardsen har vært innom flere ganger. Et foreløpig høydepunkt kom med forestillingen «Signum Axis», som ble vist på Dansens Hus i 2008. Musikken var ved komponist og trompetist Palle Mikkelborg, og det var en dansekonsert som fremsto som en visuell messe. Denne gangen er det hennes egen sønn, Kim Sølve, og hans gruppe Swarms som står for musikken.

«Man»s solodanser Sudesh Adhana var også med i «Signum Axis», så vi kan snakke om et langvarig samarbeid. Sølvi Edvardsen traff ham første gang i 2002, da hun gjorde «Beyond Borders» i India – et prosjekt for Utenriks­departementet.

Der samlet hun tre norske og fem indiske dansere fra ulike stilarter. Hun hadde med en duo og en solo hjemmefra, og laget et stort verk for de åtte danserne som et møte mellom indisk og norsk kultur. Én av danserne var Sudesh, mens Ella Fiskum var én av de norske. De ble etter hvert et par, og i dag driver de Residency Eina Danz sammen, forteller Sølvi Edvardsen.

LES OGSÅ: Slaget om de nye stemmene

Sølvi Edvardsen er kjent for å lage koreografier som blir godt mottatt av både publikum og danserne som fremfører dem. Hun er utdannet danser selv, og hun ble lagt merke til allerede da hun startet som danser i Collage dansekompani i 1977.

Allerede tre år senere laget hun sin første koreografi, «Ilddråpen», som ble etterfulgt av «Equilibre» i 1981. Hun fortsatte som danser fram til 1985, men allerede i 1984 kom den første koreografiske milepælen med «Kimen», en ensembleballett for Collage. Den fikk hun Kritikerprisen for, som den første koreografen. Anerkjennelsen betød mye, og etter det var det ingen tvil i hennes sjel om at koreograf var det hun skulle være.

Året etter fikk hun sitt første oppdrag for Nasjonalballetten, og fra 1986 var det full fart. Det året laget hun fire koreografier, og siden fulgte oppdragene tett. Danseren Cathrine Smith fikk Kritikerprisen for sin rolle i Sølvi Edvardsens helaftens ballett, «Terra» (1987), også den for Collage.

I Collage var det «velsignet ordnede forhold», men etter hvert ble det flere muligheter utenfor kompaniet. Carte Blanche, Oslo Danse Ensemble og Nasjonalballetten er bare tre av flere kompanier og teatre som har brukt Sølvi Edvardsens kreativitet.

LES OGSÅ: Tilbake til nostalgien

Hun laget «Link», en helaftens ballett, som var Carte Blanches satsing i forbindelse med OL på Lillehammer. Hun laget innslag til åpningen av Gardermoen, NRK har brukt henne til sommerkonsertene i Holmenkollen, og hun har laget flere av koreografiene for de norske deltakerne i EBUs dansekonkurranse. Hun har også laget koreografi til flere av danseprogrammene på TV Norge.

At det er en indisk danser som får oppgaven med å fremføre «Man» er ingen tilfeldighet. Allerede som elev på Den norske balletthøyskole 1973–76 var Sølvi Edvardsen fascinert av indisk dans.
Elevenes interesse for etniske danseformer førte til at lærer Liv Gylseth hentet sin indiske lærer, som var ved skolen i tre måneder. Dans er en usedvanlig stor kunstart i India med veldig høy status og mange ulike former.
Samarbeidet med Sudesh Adhana om «Man» er blitt helt spesielt nettopp på grunn av hans indiske bakgrunn, forteller hun:
– Sudesh er jo koreograf selv og en veldig skapende danser, så forestillingen blir mer et smeltepunkt av to sterke sjeler. Den er preget av hans utgangspunkt og hans liv, men også av min interesse for indisk dans og kultur. Det ville blitt et annet verk med en norsk danser. Målet er at «Man» skal oppleves like mye som hans som min. Det er mange veier å komme fram til målet.

Når en scenekunstner evner å ta opp i seg materialet og gjøre det til sitt eget er koreografien vellykket. Samarbeidet er blitt helt spesielt, ikke minst fordi det spirituelle alltid har vært viktig for meg. Dans er noe annet og mer enn fysisk mestring.
Kombinasjonen mestring og formidling gir – i sine beste øyeblikk – kunstneriske opplevelser, sier Sølvi Edvardsen, som fortsatt er sulten og har mange vyer hun gjerne vil ha realisert:

– Det meste har jeg ennå ikke gjort! sier hun optimistisk.

LES OGSÅ: Å iscenesette kropper

Mer fra Dagsavisen