Mark Tompkins «Opening Night» utforsker den aldrende scenekunstneren i en vaudeville-inspirert forestilling, og er ett eksempel på CODA-festivalens unike internasjonale appell. FOTO: LAURENT PHILIPPE/CODA

Et rikt mangfold

KOMMENTAR: CODA Oslo International Dance Festival plasserer seg blant Norges viktigste kulturfestivaler, en rendyrking av dansekunsten i alle dens fasetter.

Oslos publikum og tilreisende vil kunne velge mellom et tjuetalls produksjoner og alt det andre som hører en festival til, som workshops, seminarer, klubbarrangementer, gatekunst og improvisasjon i byrommene. Dermed ligger alt til rette for at CODA vil være synlig i Oslo i de ti dagene den varer. Samtidig er det ikke gitt at et allment publikum uten videre vil utfordre seg selv med å oppsøke en festival viet en kunstretning som dans. Når Dagsavisen velger å vie ressurser, og et eget bilag til CODA-festivalen, er det fordi vi mener festivalen har noe å tilby alle med et snev av nysgjerrighet for dans og et utvidet scenekunstbegrep, også ut over dem som selv tilhører feltet eller har en innarbeidet pasjon for scenekunst og dans.

CODAs arrangementer byr på unike opplevelser i høy klasse, men også tematiske berøringspunkter vi alltid vil stille spørsmål rundt og behandle, så vel privat som offentlig, de som sirkler rundt årets festivalstikkord «identitet, tilhørighet og hjem» slik festivalsjef Lise Nordal definerer dem. Med det mener vi ikke bare høydepunkter med internasjonale kompanier og dans i verdensklasse, men også et mylder av norske impulser fra et bredt spekter av dansemiljøer som kan framstå som like fjerne fra og for hverandre som politiske ideologier. Som etablert festival med blikket vendt utover, innlemmer CODA også de norske miljøene i et program som lar seg prege av de enkelte arenaene. Slik blir den norske dansen en betydelig del av festivalen, enten den gjestes av våre mest kjente koreografer som jubilerende Sølvi Edvardsen eller Alan Lucien Øyen i samarbeid med Nasjonalballetten, eller den inkluderer det tradisjonelle norske og samiske slik det vil utfolde seg på Riksscenen, der blant annet Frikar – avbildet på dette bilagets forside – utforsker dels forlatte tradisjoner innen joik og norsk folkedans. I den andre enden av skalaen vil den urbane gatedansen og de sjangersprengende møtene innen hip hop og experimental vise mulige retninger innen dansens framtid. Og på en annen kant igjen vil vi se forestillingen «Blind» av brasilianske Duda Paiva sammen med Figurteatret i Nordland.

Ved forrige korsvei lanserte CODA begrepet «fringe» for å fange nye stemmer. Nå er disse integrert gjennom CODAyouth, mens CODA+ er en nyskapning hvor Panta Rei Danseteater vil oppsøke arenaer og institusjoner for eldre med forestillingen «I Wish Her Well», med utgangspunkt i en 85 år gammel kvinnes nedtegnelser fra da hun var 16 år. Det er et lovende prosjekt, og i tråd med de retningslinjene CODA-festivalen må forholde seg til for å opprettholde sin status som nettopp Norges største og viktigste dansefestival. Det norske grunnlaget muliggjør langt på vei festivalens unike utstilling av store internasjonale navn, som Mark Tompkins aldrende vaudevillefantasi «Opening Night», Sidi Larbi Cherkaouis tidsviktige immigrasjonsinstallasjon «La Zon-Mai», Hetain Patels «American Boy», Chris Harings «Deep Dish» og Nacera Belazas «La Nuit – La Traversée». Så oppfordringen er enkel, la deg utfordre, både av det verdensberømte og av de norske impulsene. Begge er avgjørende for scenekunstens rike mangfoldighet.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!