Kultur

Tilbake til nostalgien

– Det er kanskje de som absolutt skal ha hipsterkaffen sin, eller som fortsatt går kledd som 12-åringer, som har størst behov for å se «Back To The Future».

Bilde 1 av 2

CODA

«Back To The Future»

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Koreograf, danser og teatervirtuos Alan Lucien Øyen er ikke fremmed for å la nostalgien snike seg inn i nye tekster og prosjekter. Nylig baserte han Göteborg-forestillingen «Neverland» på Peter Pan-komplekset, om å nekte å vokse opp, og som de fleste har gjettet er «Back To The Future» (på norsk «Tilbake til fremtiden») ikke så rent lite inspirert av filmen som i år feirer 30-årsjubileum, og som formet hele 80-tallsgenerasjonens tanker om framtida. Lekenheten i prosjektet kan synes symptomatisk for Øyens tilnærmelse til dans som tematisk formidler.

– Absolutt, det er mye lekenhet, men det blir kanskje en alvorlig tone likevel. Da jeg oppdaget at premieredatoen lå på den datoen som de flyr fra i filmen ga det seg selv. Vi er nå i den framtida vi alle drømte om i 1985, så da vi fikk bestillingsverket og datoen så måtte vi bruke filmen som utgangspunkt. Jeg tenkte jeg skulle lage en forestilling om tid, om hvor vi befinner oss i dag. Er tanken på framtida tatt ut fra forventninger eller illusjoner? Tid er også knyttet til ting som ikke eksisterer. Jeg ser på fortida som noe imaginært, og derfor tror jeg mange av mine prosjekter befinner seg i den nostalgiske sonen, sier Øyen, som også peker på at «Back To The Future»-forestillingen er typisk for vår tid.

– Nå går jo hipsterne tilbake til vinylplater, og vi skal helst bake vafler slik farmor gjorde. Jeg så filmen på nytt, og det er underlig hvordan vi så på framtida den gangen, med svevende biler og alt det. Nå er vi der, og framtida er langt mer skummel enn filmen foreslår. Går verden under? Det var ikke avgift på plastposer i 1985, for å si det sånn.

Gjennom «Back To The Future», som er en del av samarbeidet mellom Nasjonalballetten og CODA-festivalen, går han på flere vis tilbake til røttene, også sett opp mot det sjangeroverskridende spranget han og hans kompani Winter Guests tok, da de ble nominert til hele fire Hedda-priser for «Coelacanth», og vant for Beste scenetekst.

– Å vinne for scenetekst for en som har dansebakgrunn er jo veldig stas. Også det å bli sett av etablissementet, det jeg gjør sammen med ensemblet er jo etter hvert ganske tradisjonelt teater, men jeg er heldig med det at jeg kan jobbe i fleksibruket mellom dans og teater, selv om jeg opplever at folk hele tida tenker at jeg blander. Jeg tenker at det jeg gjør er mer rendyrket, sier Øyen.

Programmet sammen med Nasjonalballetten vil være tredelt, med et utgangspunkt i koreograflegenden William Forsythe, både i form av hans arbeider og som inspirasjon for Øyen. Først vises to korte stykker av Forsythe, «One Flat Thing, reproduced» og signaturverket «Steptext», tilfeldigvis fra 1985. Så viser Alan Lucien Øyen «Back To The Future», satt inn i det man kan kalle en Forsythe-kontekst.

– Det er skummelt å gå opp mot William Forsythe. Forsythe har betydd mye, men jeg har jobbet mye med Amanda Miller (en av de sentrale Forsythe-danserne som dannet Pretty Ugly Dance Company, journ.anm.), som har sørget for at arven fra Forsythe er blitt videreført. Hun har gjort sine egne vendinger når det gjelder bevegelse som kanskje har betydd mer for meg, men Forsythe gjorde ting allerede på 80-tallet som var grensesprengende, sier Øyen og legger til:

– Alt innen dans har vært gjort før, og det aller meste av han, men kanskje kan man legge seg nært opp til Forsythe og legge til nye ingredienser som fortsatt gjør hans inspirasjon gjenkjennelig.

«Back To The Future» er ifølge koreografen noe generasjonsbetinget gjennom at man nå har «thirty-somethings» som fiksjoniserer sin egen fortid og sin egen barndom.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

– Hvorfor er det akkurat 80-tallet? Er det kanskje det at man har sluttet å vokse opp? Det er nok Peter Pan-komplekset, som var temaet i min forrige oppsetning. Når jeg står i heisen og ser meg selv i speilet i dag, så tenker jeg jo på hvem i all verden som sa at det var greit å kle seg som en 12-åring fortsatt? Vi har TV-serier som Mad Men som foregår på 1950-tallet, hvor de går rundt med slikket hår og dress, men var 20 år gamle i serien. Jeg er snart dobbelt så gammel, sier Øyen om TV-dramaet som er lagt til 1950-tallet, det samme tiåret som hovedpersonen i «Tilbake til fremtiden» reiser tilbake til for å redde sin egen framtid.

– Kanskje var serien en «wake up-call» for meg også. Jeg blir konfrontert med at jeg stadig kler meg som om jeg skulle sitte å se på «Back To The Future», bare at nå er tida kommet som vi drømte om den gangen. Tiden inneholder jo elementer som ikke er så lystige heller. Som at tida går og at vi skal dø, et løfte som er absolutt og på en måte beroligende, men samtidig en lovnad om at vi må skynde oss.

Mer fra Dagsavisen