Populære Haruki Murakamis nyeste roman har solgt en million hjemme i Japan, og den svenske oversettelsen foreligger nå: «Den färglöse herr Tazaki». FOTO: NTB SCANPIX

Ny stor Murakami-opplevelse

Det er en nytelse å lese Haruki Murakamis nyeste roman.

ROMAN

Haruki Murakami

«Den färglösa herr Tazaki»

Oversatt til svensk av Yukiko Duke og Eiko Duke

Norstedts

 

«Den färglösa herr Tazaki» finnes allerede i svensk oversettelse, flere måneder før den foreligger på engelsk, og nesten et halvt år før den norske oversettelsen kommer.

Den framtrer som en overraskende realistisk fortelling, til forskjell fra mange av forfatterens tidligere romaner. Der Haruki Murakami har lekt seg med surrealistiske elementer, som en kveldshimmel med to måner, eller personer som plutselig forviller seg inn i andre verdener.

Likevel har denne nye romanen Haruki Murakamis solide stempel. Den lette flyten i språket, og den sanselige, drømmeaktige, lyriske atmosfæren, der smerte, sorg og lengsel ligger som usynlige byggesteiner i teksten.

Romanens Tsukuru Tazaki er plassert i Tokyo. Han er en ensom ung mann som studerer ingeniørfag for å kunne konstruere jernbanestasjoner. En fascinasjon han har hatt siden han var ganske liten gutt i Nagayo, byen der han vokser opp, og der han i gymnastiden er medlem av en tett liten gruppe som tilbringer all fritid sammen. De fem i gruppen, to kvinner og tre menn, har bestemt seg for å være nære venner gjennom hele livet. Men slik skal det ikke gå.

Plutselig en dag får Tsukuru Tazaki en telefon, der det blir gitt en kort beskjed om at han ikke lenger er ønsket i gruppen. Han får ingen forklaring. Dette blir en traumatisk opplevelse, som en lang periode kaster Tsukuru ned i en sterk depresjon, der tanken på døden opptar ham hver dag gjennom lang tid. Men han klarer å komme seg ut av det, og livet fortsetter, stille og rolig. Som den eneste fra gruppen har han dratt til Tokyo for å studere der, og dagene glir i ett med studier og daglige gjøremål. Han tar ingen kontakt med de tidligere vennene.

Ikke før etter 16 år, da han treffer en kvinne, Sara, som oppfordrer ham sterkt til å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Hun mener Tsukuru bærer på et stort indre sår, som aldri vil leges med mindre han får klarhet i fortidas mysterium. Hun mener også at de ikke kan ha et virkelig forhold hvis Tsukuru ikke makter å fri seg fra fortidas «demoner».

Han treffer igjen de gamle vennene, og tar kontakt med hver enkelt av dem. Den ene kvinnen har flyttet til Finland, der hun lever sammen med sin finske ektemann og to døtre. Den andre kvinnen, Yuzu, den innadvendte og begavede, viser seg å være død.

Tazaki drar altså til Finland. Det må være første gang Haruki Murakami lar en av sine karakterer dra utenlands. Det blir en oppklarende og opprivende reise. Møtene med de gamle vennene fører til sjokkerende ny innsikt.

Særlig forholdet til Sara er nydelig og originalt beskrevet. Haruki Murakamis språk kan være lyrisk på grensen til det sentimentale, men klarer å balansere, som når han skriver dette om Tsukuris lengsel etter Sara:

«En människas hjärta er som en fägel i natten. Den ventar tyst og stille på något och när tiden er inne flyger den raka vägen mot det».

Tsukuru Tazaki er en typisk Murakami-helt. Han er ensom, han tviler på sin egen verdi, han lengter etter kjærlighet, men er usikker på om han fortjener den. Når han treffer Sara opplever han for første gang noe han mener må være kjærlighet, men tør ikke helt tro på at hun virkelig vil ha ham.

Ikke alt oppleves like sømløst vellykket i denne nye Murakami-romanen. Det er vanskelig å få tak på forholdet mellom de fem vennene, og hva som gjorde denne gruppen så enestående. Det ligger der som noe uforløst for leseren.

Likevel er det ikke vanskelig å framheve også denne romanen som en stor leseopplevelse.

Haruki Murakami serverer aldri de helt originale temaene. Det dreier seg om de evig menneskelige, eksistensielle problemene. Hvordan skal man klare å leve et godt og kjærlighetsfylt liv, finne mening i tilværelsen, takle smerte og ensomhet. Men Murakami klarer å løfte disse temaene opp i klarere luft, så alt får farge og dybde. Det gjør han også denne gangen, kanskje bedre enn noen gang tidligere.