TEGNESERIE
Corto Maltese: Unge år
Hugo Pratt
Minuskel
Corto Maltese: Balladen om det salte hav
Hugo Pratt
Minuskel
Det har vært en lang reise for sjømannen, skattejegeren og svindleren Corto Maltese: Fra starten for snart 50 år siden, forlatt på en flåte i Stillehavet, til nå, når Corto Maltese for lengst er blitt anerkjent som en av tegneserielitteraturens store skikkelser, og miniforlaget Minuskel starter en storslått serie nyutgivelser på norsk. Og dette har langt mer enn historisk verdi: Så ramsalt, frisk og stimulerende lesning Corto Maltese er i dag!
Fra 1967 og fram til sin død i 1995 lagde italienske Hugo Pratt til sammen 29 kortere og lengre historier om sin antihelt Corto Maltese, sjømann uten skip, soldat uten hær, reisende uten hjemland. Pratt lot Corto Maltese reise gjennom de dramatiske verdensbegivenhetene på begynnelsen av 1900-tallet – første verdenskrig, opptakt og etterdønninger av den russiske revolusjon, kolonikriger i Afrika og Sør-Amerika. Ved å unngå å velge side utnytter Corto Maltese situasjonene til sin fordel, for som han igjen og igjen må konstatere: Når krigen raser, er hver mann overlatt til seg selv. Skiftende maktallianser gjør at helter og skurker stadig bytter roller, slik vi ser i begge de to første titlene i Minuskels serie.
«Balladen om det salte hav» (1967–70) er Pratts første store epos, på drøye 160 sider, der Corto Maltese befinner seg blant obskure sydhavsøyer i første verdenskrigs randsoner. Her foregår det maktspill mellom tyske, amerikanske, newzealandske og hollandske tropper, med urbefolkningen på stillehavsøyene som kasteballer («hva gjør vel en fiende fra eller til? Her er alle fiender»). Midt oppi dette virvaret havner Corto Maltese og hans erkefiende og bestevenn Rasputin, på øya til den mystiske Munken. De er på jakt etter rikdom, mens de prøver å beskytte to kidnappede søsken og seg selv.
Corto Malteses ambivalente syn på verden gjenspeiler serieskaper Hugo Pratts bakgrunn fra kolonistridene. Familien hans var stasjonert i Etiopia på 30-tallet, der faren tjenestegjorde i kolonipolitiet, i en situasjon der både italienske, britiske, franske og etiopiske krefter kjempet om makten. Etter andre verdenskrig begynte Pratt som tegner og illustratør, og utover 60-tallet tegnet han eventyrserier og krigsserier, for både franske og britiske publikasjoner, særlig inspirert av amerikanske Milton Caniff, som tegnet actionfylte serier i svart/hvitt der menn var menn og tyskere var fiender.
Med Corto Maltese-figuren tok Pratt hele tegneseriemediet inn i et mer komplekst landskap, der grensene mellom godt og ondt viskes ut, fantasi og virkelighet glir over i hverandre, og kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Med Corto Maltese blir historien til fiksjon, og fiksjonen til historie, mens Pratt gjør bruk av både mytologi og verdenslitteratur. I «Unge år» møter Corto Maltese forfatteren Jack London som krigsreporter i krigen mellom Japan og Russland. I «Balladen om det salte hav» peker Pratt mot bl.a Moby Dick, Robert Louis Stevenson og Jules Verne: I ubåtkapteinens bibliotek finnes bøker av blant andre Shelley, Rilke og Coleridge, og en av karakterene leser høyt fra «The rime of the ancient mariner» – «alene, helt alene, på det endeløse hav, og ingen hadde medynk med min sjel i sjelekval»!
Også Corto Maltese-skikkelsen er kompleks i seg selv: Han er uutgrunnelig, amoralsk, paradoksal, ikke ond, ikke god. Hans varemerke er en kapteinslue, som han alltid har på, selv om han ikke har noen myndighet. Bremmen på lua gjør at det er en konstant skygge over øynene hans – bare ett eksempel på Pratts smarte bruk av tegneseriemediets virkemidler. Han tegnet med tusj, i klare svart/hvitt-streker og svarte flater, helt uten gråtoner, samtidig som karakterene og historiene er fulle av nyanser.
Slik serien opprinnelig ble skapt, møtte leseren Corto Maltese som en gåtefull figur uten forhistorie. Mens Minuskel har valgt å starte sin utgivelsesserie med albumet «Unge år», noe av det siste Pratt tegnet om Corto Maltese, der figurens forhistorie blir antydet. Det tar litt luven ut av en av tegneseriehistoriens store entréer: Første gangen vi møter Corto Maltese i «Balladen om det salte hav», ligger han fastspent på en flåte, kastet til havs alene, idet han blir funnet av katamaranen til Rasputin og de innfødte, som hoier: «Hei sann, Corto! Står til? Ute og tar solbad?». Nye lesere kan med fordel starte med å lese bind 2 først, og gå tilbake til «Unge år», som inneholder et utmerket etterord, en god introduksjon til det som skal følge.
Under 70- og 80-tallets bølge av kontinentale tegneserier ble Corto Maltese løftet fram og kanonisert. Et par av Corto Maltese-historiene ble gitt ut som album på norsk, et par ble publisert som gjesteserier i for eksempel «Fantomet», men serien som helhet har vært temmelig lemfeldig behandlet i norsk sammenheng. Mange sentrale Maltese-historier har aldri vært oversatt, og kvaliteten på de norske utgivelsene har vært variabel. Pratt tegnet Corto Maltese-historiene i svart/hvitt, men etter påtrykk fra forskjellige forlag begynte han mot slutten å lage serier i akvarellfarger, og legge farger på sine tidligere utgitte historier. I 2006 ga norske Egmont ut en samleboks med Corto Maltese-historier, men da i fargeversjoner, i til dels haltende oversettelser, og i et krympet format som slett ikke yter serien rettferdighet. Forlaget Minuskel gjør en kulturgjerning når de nå har oversatt serien på ny, fra italiensk ved Jon Rognlien, og gir ut serien i storformat.
Det store formatet gjør blant annet at tekstboblene blir mindre tyngende og tegningene får mer luft (det er ofte en tekst- og dialogtung serie, mye skal fortelles). Rensket for fargene er det som om et slør tas av, eller en skodde letner. Pratts bruk av grafiske teknikker står fram i all sin monokrome prakt, særlig i «Balladen om det salte hav»: Her ser man klarere hvordan de grafiske elementene blir symbolbærere – måkene, haiene, vingene, finnene, seilene. Rasputin trer fram med skarpt blikk og skarp profil under et buskas av hår, skjegg, barter og øyenbryn, og Munken blir redusert til et svart hull inni en munkekutte. Man kan studere hvordan Pratt lar motiver oppløse seg i abstrakte former, som når Corto Maltese havner under vann, eller når det blåser opp til storm. Actionsekvensene som Pratt tydelig nyter – dette er jo røverhistorier – blir mer fartsfylte. I all sin enkelhet er de stiliserte svart-hvitt-landskapene – en horisont, en røykstrime fra et skip, en øy i det fjerne – til å fortape seg i. «Unge år» blir en slags parentes, men «Balladen om det salte hav» er et mesterverk av en tegneserie. Og dette er bare begynnelsen.
MER TEGNESERIE: Krigshelt og kriminell