Hun skrev som en blogger lenge før internett var oppfunnet

I en hverdag av bloggere, Twitter-trender, Insta-samfunn og #åpenhet er det fort gjort å glemme hvor grensesprengende Prozac-bitchen Elizabeth Wurtzel var. Nå er hun død, 52 år gammel.

Opprinnelig skulle debutboka hennes hete «I Hate Myself and I Want To Die», altså «Jeg hater meg selv og vil bare dø». Da satte Elizabeths Wurtzels (1967-2020) forlagsredaktør ned foten. 

Året var 1994. Amerikanske Wurtzel var 27 år. I boka skrev hun om å være deprimert, helt fra ti-elleve-årsalderen og utover. Hun greier ut om forsøk på selvmedisinering med en heftig cocktail av til dels tunge rusmidler, skildrer selvmordsforsøk og deler fra innleggelser på psykiatrisk sykehus. Tematikken og den nådeløse selvutleveringen var heftig nok for et prippent USA anno 1994, også med en mer neddempet tittel. 

Elizabeth Wurtzels debut fikk dermed tittelen «Prozac Nation», med undertittelen «Young and Depressed in America. A Memoir», i norsk oversettelse «Prozac nation. Ung og deprimert i USA. En erindringsbok». Memoaren ble kjapt et fenomen. Elsket av noen kritikere, hatet av like mange. Leserne delte seg også i flere leirer. 

Wurtzel ble hyllet for sitt mot. For å skrive ekstremt personlig om temaer få snakket om på den tida, om rus og psykiatri og vanskelige følelser, uten å late som det var fiksjon, og uten å være kun offer – hun framstår også som kul. Sterk, med egenvilje av stål. 

(Fortsetter under bildet)

25 år senere er offentligheten åpnere for å snakke om psykisk helse, både her i Norge og i USA. Men på midten av 1990-tallet var temaene nye, og psykisk sykdom og rusavhengighet knyttet til enda større og tausere skam enn i dag. Det gjør Elizabeth Wurtzel en foregangskvinne. 

Så også stilen hennes. I dag ville Wurtzel vært blogger, instagrammer, snapchat-kjendis og SoMe-influencer. Garantert. Den ekstremt selvutleverende stilen var uvant på nittitallet. Hun er både bokas forteller og den som blir fortalt om, samtidig som hun utleverer alle rundt seg uten blygsel, sperrer eller filter. Slik brøytet hun vei for alt som skulle komme i den digitale tida. Nå er det vanlig at helt ukjente unge kvinner gir ut erindringsbøker om livets små og store utfordringer, ofte med utgangspunkt i en blogg. På nittitallet fantes ikke slikt. 

«For selvsentrert» var dommen da. Og «for sutrete». Dessuten at hun var privilegiumsblind. Alt stemmer. Wurtzels bøker er både selvsentrerte og sutrete. Hun skriver fra sitt rike, hvite, høyt utdannede ståsted. I hennes verden betaler mamma og pappa for runde på runde med terapi, for fancy sommerleirer og utdanning ved prestisjeuniversitetet Harvard. Blikket hennes er ikke på økonomi, klasse, rase eller legning. I Wurtzels verden er det ideelle å være hvit, rik, streit og funksjonsfrisk – dem som ikke innfrir slike krav gir hun indirekte lov å rakke ned på. Gjør det også selv.  

Det er tydelig også i «Bitch» (1998), Elizabeth Wurtzels neste bok etter «Prozac Nation». Boka har undertittelen «In Praise of Difficult Women»/«En hyllest til brysomme kvinner», og er nettopp det. Wurtzel vil ta tilbake nedsettende ord. Bitch er for henne en hedersbetegnelse. Også kvinner må ha lov til å ligge rundt, til å bruke seksualiteten sin og den makta – «pussy power» - den gir dem. Også kvinner må få være sexglade, høylytte, brautende og flørtete, argumenterer Wurtzel. For patriarkatet holder kvinner nede med sin inndeling i hore versus madonna, og har gjort det siden før bibelens tid. 

Wurtzels feministiske manifest er ikke inkluderende og politisk korrekt. Men det er energisk og kompromissløst, og opplevdes friskt og originalt da det kom. Omslaget er ikonisk, med Wurtzel sittende mot en stol, naken fra livet og opp, med et kokett, eggende smil og venstre hånds midtre fing hevet mot leseren. Pussy power!

(Fortsetter under bildet)

Forfatteren ble et idol, særlig for mange yngre kvinner. Også fordi hun faktisk klarte å tjene gode penger på problemene sine, det være seg psyken eller rusmisbruket eller behovet for å ta bitchen tilbake. Narsissisme har også en markedsverdi.

Siden skrev Wurtzel flere bøker og journalistiske artikler. Alltid personlige, med utgangspunkt i eget liv. En bok handlet om rusavhengighet, flere avisartikler om å få brystkreft og måtte fjerne brystene, og om hvor viktig det er at kvinner tester seg for å avdekke brystkreftgenet hun selv var bærer av. 

Brystkreft ble også dødsårsaken, kanskje noe uventet for en person som både var rusmisbruker og led av alvorlige depresjoner. Elizabeth Wurtzel (31.07.1967-07.01.2020) var en nittitallets viktige stemmer, og en foregangskvinne innen det som nå er en dominerende sjanger både på nett og papir, nemlig den selvutleverende betroelseslitteraturen. 

Det siste oppsummerte hun kanskje aller best selv, her sitert i minneordet i The Guardian: «Det har alltid vært sånn. Jeg skjærer igjennom. Det vil si at jeg var forut for min tid. Jeg var tidlig ute for [resten av] historien». («It’s always been like this. I am a line-cutter. Which is to say, I was precocious. I was early for history».